Vi må komme oss ut av feilsporet, vi holder på ødelegge oss:

Maja S. K. Ratkje, multimusiker og komponist – under Kirke­musikkfestivalen urfremføres «Sirkling», som handler om en natur som roper på hjelp. Du har jo opplevd å bli sensurert i FN?

– Ja, det var det første verket i en syklus på tre – hvorav det nye, Sirkling, er det siste. Det Norske Jentekor hadde bestilt et verk til en korkonkurranse i Japan, og da tenkte jeg at jeg ville skrive en hyggelig blanding av japansk og norsk folkemusikk, og det gjorde jeg. Så ble det et stykke som handler om krig og fred, Ro – Uro, som er det første verket i trilogien. Jeg hentet stoff blant ­annet fra gnostiske skrifter, hvor det er en ­kvinnelig guddom som er rasende fordi verden ikke er i balanse. Jeg hadde lagt inn en kort sekvens der jentene skulle skrike ut navnet på en fritt valgt diktator eller maktmisbruker, de skulle bare rope ut navnene etter hverandre. Da koret senere skulle fremføre det i FN, ble de stanset på generalprøven. Det ble for sterkt.

– Det ble altså en politisk manifestasjon i seg selv?

– Det ble jo en veldig sterk opplevelse for jentene. De demonstrerte med en ... jeg vet ikke hvor mange sekunders stillhet. For de lever jo trygge liv, ofte i beskyttede, trygge rammer, og så kommer de, ikke sant, og så opplever de dette at ... oj ... det kan faktisk skje. Og med et stykke som er noe så uskyldig som at barn synger og at budskapet er fred, og så blir det sensurert – det kunne jo være noen av jentene som ropte Bush. Det var litt deilig at de fikk oppleve det ... ikke deilig, men ... Det sier noe om at kunsten er viktig. Jeg vet at kunsten er viktig, men det er godt at andre kan forstå det også, gjennom en sånn opplevelse.

– Du ville provosere?

– Det kan høres litt kokett ut, men jeg kan på en måte ikke kontrollere det, ikke sant – jeg vil jo skape noe, dette at jeg ikke klarer å holde igjen det kreative trykket gjør jo at verkene mine av og til springer helt andre veier enn jeg klarer å forutsi. Som dette er et godt eksempel på.

– Samtidsmusikk, mange lukker dører og ører bare de hører ordet – pling plong, liksom. Du har sikkert svart på det tusen ganger, men likevel: Hva er musikk?

– Jeg lurte også på det da jeg startet, jeg ble jo spurt hele tiden om det jeg lagde var musikk? Og da vil jeg si at lyder og toner er musikk hvis de er musikalsk intendert, hvis det ligger en mening ­eller en hensikt bak at de blir skapt, da får det være musikk. Enten det, eller at lytteren oppfatter det som musikk. Så – det må være en aktiv handling hos enten mottaker eller leverandør.

– Er det så nøye?

– Det er ikke så farlig for meg. Noen mennesker har behov for ytre seg, noen blir kunstnere, noen trenger å skape og dele og prøve å si noe om verden som ikke er blitt sagt på den måten før. Og andre mennesker 
trenger det ikke. Men om det kalles musikk eller ikke, det er sånne spørsmål man får fra dem som blir usikre i møte med det nye, ikke sant?

– Men hva er ikke-musikk i din verden, da ... ?

– Støy. Men det blir feil å si det, også, for jeg spiller jo støy også, støy er for meg det jeg ikke ­ønsker, det som presser seg på hele tida ... som her i kafeen akkurat nå ... det skal spilles musikk i en hver sammenheng, det er ikke så lett å velge bort.

– Du tror på musikkens kraft, der er du utrettelig, jeg hadde nær sagt også i politisk sammenheng. Musikk som det motsatte av dekorasjon. Noen kvepper når de hører ordene «økologi», «miljø», «innvandrerproblematikk» i forbindelse med kunstmusikk, de holder det ikke ut, de mener at det er å forringe musikkens kvaliteter?

– Jo, det er slik – ordene «forringe musikkens kvaliteter», det blir gjerne brukt som et forsvar. Helt i starten var det ikke sånn at jeg tok opp i meg politiske ting – i musikken, da var jeg nok mest opptatt av å lære å skape musikk på musikkens premisser. Men jeg har jo hele tiden vært et politisk menneske, helt siden jeg var ungdom har jeg vært opptatt av store ting, miljø og rettferdighet og likhet, krig og fred. Jeg syns det blir vanskelig ikke å ta det inn i kunsten når man skal snakke til mennesker og samfunnet i dag. Samtidskunst lages i samtiden, og da må den være relevant for samfunnet den lages i. For meg skjer det bare, jeg velger det ikke, det skjer. Noen ganger er det uttalt og noen ganger er det bare jeg som kjenner tanken bak.

– En tanke som ikke er helt synlig, jeg mener, engasjementet er stort, men så blir det rart eller ufornuftig å gi det et navn?

– Jeg ble for eksempel bedt om å skrive et jubileumsverk til feiringen av den norske grunnloven, skulle spilles av alle de norske orkestrene - tittelen på verket ble Paragraf 112, miljøparagrafen. Da jeg fikk ideen, måtte det bare la seg gjøre. Du kan jo si, du hører jo ikke det i det klingende, men man risikerer med slike titler at folk tolker det dit hen. Det var riktig for meg å løfte frem den paragrafen, som jeg synes er veldig viktig i grunnloven vår. Jeg ville ha mer oppmerksomhet om den, så jeg trykte opp ordlyden, trykte den på notene, så alle musikerne leste den. Og publikum fikk den, så en kan si at den ble distribuert.

– Søndag om ti dager er det premiere på Sirkling, dikteren Monica Aasprong har skrevet tekst som blant annet tar utgangspunkt i et av landets viktigste verker innenfor mystikktradisjonen - Wergelands Skapelsen, mennesket og Messias.

– Ja, Wergelands tekst går rett inn i de aller største problemene våre akkurat nå – Sirkling handler om «økosorg» og Monica Aasprong bruker vannets kretsløp som utgangspunkt. I Sirkling setter vi fokus på det som er vakkert og bestandig, med tilsvar i religioner, og på menneskets innvirkning på og forhold til naturen og kretsløpet. Og da med Wergeland som inspirator, verket er gjort i hans ånd. Og igjen: Det er kunsten som skaper sammenhenger og binder det sammen og skaper en ny fortelling av det gamle innholdet. For meg handler det om å bygge opp og skape nye ideer. Vi trenger det, ellers kommer vi ikke videre, vi må komme oss ut av det feilsporet hvor vi holder på ødelegge samfunnet vårt. Hvor mange jordkloder trenger vi for å ha det forbruket vi har i dag?

– Asylos, det midterste verket i trilogien for Det Norske Jentekor, avsluttes med en tekst av den franske filosofen og politiske aktivisten Simone Weil: «Like fra den tidlige barndom finnes det på bunnen av hvert menneske noe som tross alle erfaringer om forbrytelser, dem man selv begår, eller dem man iakttar, urokkelig forventer, at man er god mot det.»

– Ja, jeg begynner nesten å grine, det er så viktig og vi er så langt unna så mange ganger, jeg får så lyst til å rope det ut ... jeg får synge det gjennom et barnekor i stedet.

– Ett sted startet det, du begynte som andre kollegaer og plutselig tok du rett ut til venstre og er en av våre fremste samtidsmusikere - ikke bare i Norge, men i utlandet?

– Min karriere må ha startet med at jeg, da jeg var barn, var interessert i lydene rundt meg – veldig interessert, uvanlig interessert. Jeg begynte å kopiere lydene, hermet etter fugler og fikk et veldig register i å produsere lyd selv. Det kan jeg bruke som inspirasjon i dag. Men fordi jeg kommuniserte med maskiner og natur og sirener og larm og folk var ... så da foreldrene mine syntes at nå var det nok, tenkte jeg at det var da helt normalt med 
alle disse lydene og at alle var interessert i 
dem.

– Når hørte du Bach sist?

– I dag tidlig, faktisk. Hvordan det?

– Jeg ville bare høre?

– Jeg har en datter som spiller fiolin og som øvde på Bachs dobbeltkonsert for to fioliner.

– Men oppsøker du Bach?

– Ja, masse Bach. Jeg blir aldri lei av det: Musikaliteten, melodiene, intervallene, retorikken, flerstemmigheten ... det er fint, man blir jo ikke ferdig med det: Strukturen er bærende, det er musikk som låter så selvsagt og som gjør at han ikke fremstår som de romantiske komponistene, du ser for deg en stormende kunstner med vilt hår. Der er ikke Bach, Bachs person blir mindre viktig, men musikken løfter seg fram og blir noe alle kan ta del i. Han skaper fellesskap, et solidarisk fellesskap, jeg liker uttrykket. Jeg vet ikke om det er fordi han var religiøs, men han hadde i hvert fall ... ja, jeg får følelsen av han deler noe universelt.