Hederlighetens diktatur

Ofrene for terrorangrepet på New Zealand ble ikke minnet på engelske fotballbaner denne helgen. Til gjengjeld ble en skattet medarbeider i markedsavdelingen til Fulham, som gikk bort så altfor tidlig, hedret med ett minutts applaus på Craven Cottage under oppgjøret mellom Fulham og Liverpool.

Misforholdet bidro til at Yunus Lunat, det engelske fotballforbundets tidligere likestillingssjef, reagerte skarpt. «Det finnes ingen unnskyldninger», sa han. «Hver gang noe har skjedd, selv i en mindre skala enn nå, har fotballen alltid kommet opp med en markering.»

Han minnet om terrorangrepene i Paris i 2015 og i Nice i 2016. I begge tilfeller bar samtlige spillere i Premier League sorte sørgebånd, og buen over landslagsarenaen Wembley ble ikledd trikolorens farger. Samtidig har Newcastles supportere gjort det til et ritual å klappe seg gjennom det 17. minuttet i hver fotballkamp, etter at flyet MH17, der to av lagets supportere var ombord, ble skutt ned av prorussiske opprørsstyrker over Ukraina i 2014.

«Det er dobbeltmoral og hykleri», fortsatte Lunat. «Det riktige å gjøre hadde vært å holde ett minutts stillhet.»

Drømmenes teater

Fotballtribunen som arena for nye, kollektive sorgritualer kan tolkes på flere vis. Dels handler det om fotballen som religionssubstitutt. Når kirken ikke lenger er et naturlig valfartssted, går fotballsupporteren til «drømmenes teater» og legger sin sorg for føttene til klubben i sitt hjerte. Her, blant likesinnede som deler det samme håpet og de samme lengslene, kan sorgen formes, bearbeides og deles. Innenfor trygge rammer og forvissningen om ikke alt forgår, men at noen ting varer. Folk kommer og går – men klubben består. The club remembers.

Dette er fotballens kultiske trekk, som enhver sosiolog med populærkulturelle vyer før eller siden vil skrive en avhandling om: Fotballen som eksistensiell ventil i en tid der kirken av ulike grunner ikke lenger greier å besørge det samme behovet.

Det finnes også en mer kynisk tilnærming til sorgbearbeidingen som hver uke gir seg til kjenne på verdens fotballstadioner. «There is no grief like the grief that does not speak», heter et engelsk uttrykk. Fritt oversatt: Den sanne sorgen er stille. Den snakker ikke, og gjør ingen fakter.

Karnevallets logikk

Den til dels høylytte tribunemarkeringen av sorg, blant storskjermer og skrikende reklameskilt, representerer slik sett det stikk motsatte og gir sorgen et performativt og upassende aspekt. Det er en sorg som ligger nærmere pantomime-kunstens logikk enn den til gravferdsfølget.

Derfor er det bare naturlig at dette først tok av i Storbritannia, vil kritikere anføre. Nasjonen som totalt mistet sansen for proporsjoner etter at Diana døde, og som siden har opphøyd sin egen sentimentalitet til en tradisjon på linje med te og scones. Jeg annonserer at jeg føler, derfor er jeg.

Harde ord? Kanskje, men offentlige markeringer av sorg er som alle andre ting underlagt inflasjonens naturlover. Om det blir for mange av dem, svekkes betydningen av hver enkelt. Det samme lærte Newcastle-fansen. Etter tre år og nærmere hundre kamper med applaus, tok supporterklubben omsider mot til seg og spurte: «Time for the 17 minutes applause to stop?» Som alle andre hadde de merket en påfallende svikt i entusiasmen ettersom tiden gikk og avstanden til flykrasjen økte. Markeringen var blitt et ork, en obligatorisk og stivnet positur.

Lære av kirken

Problemet var at det ikke fantes noe script for å avrunde ritualet. Supporterne var fanget i hederlighetens diktatur – det var alltid noen som tok til orde for å klappe én kamp til. Og enda én. Som ritualforvalter har fotballen fremdeles en del ting å lære av kirken, som nå toner ned 22. juli-markeringen frem mot 10-årsdagen i 2021.

Det skyldes det helt innlysende: Flere markeringer er ikke det samme som gode markeringer. Frekvens og mening er omvendt proporsjonale. Sorgen har en iboende spenning som hederlighetens diktatur ikke fanger opp. I stedet legges det opp til en evig kamp mot bunnen, der et galopperende meningstap blir forsøkt kompensert med enda flere sorgmarkeringer og enda flere klappesalver. Som om høye inflasjonstall lar seg stagge av å trykke opp enda flere penger.

Derfor: Måtte New Zealand-terroren anspore både Yunus Lunat og alle oss andre til å reflektere over forholdet mellom frekvens og mening, og hvordan vi best legger til rette for et passende antall sorgprosesser i fellesskap.