Det er rom for deg her

Ishaq beskriver en utrygghet som gjør at noen skjuler sin tro og snakker om hvilken utdannelse de bør ta med tanke på en gang å måtte flykte fra Norge, og at venner og kjente reagerer på hendelser i Norge og utlandet som involverer islamfiendtlige krefter. Hendelser som ofte gis omfattende pressedekning.

I artikkelen nevnes det undersøkelser om nordmenns holdninger til muslimer. Det finnes imidlertid flere undersøkelser enn de Ishaq refererer. SSB har gjennomført samme undersøkelse av nordmenns holdninger til innvandrere hvert år siden 2002. Den gir et grunnlag for å si noe om utviklingen over tid. La meg gjengi enkelte av funnene: I 2018 sa syv av ti seg helt eller nokså enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge, som er en økning på 8 prosentpoeng siden 2002. I 2002 var omtrent like store andeler enige og uenige i at innvandrere er en kilde til utrygghet, mens det i 2018 var dobbelt så mange uenige som det var enige. Holdningene beveger seg altså klart i mer tolerant retning.

Tabloide medier

Hvorfor får vi da, og særlig norske muslimer, ofte inntrykk av det motsatte?

Det kan være to grunner til dette. Den første er den tabloide medievirkeligheten vi lever i. Enkelthendelser som vekker sterke følelser gis ofte større oppmerksomhet enn mer representative beskrivelser. Fenomenet er verken nytt eller unikt. For eksempel kan frykten for å bli utsatt for en kriminell handling øke, selv om antallet som rammes faller. Årsaken er at ofre som rammes preger forsidene og gir et sterkt inntrykk, mens tørr statistikk som viser nedgang i antall ofre ikke gjør det. Det danske muslimfiendtlige partiet Stram kurs fikk, selv i Norge, betydelig pressedekning. I valget derimot, fikk partiet bare 1,8 prosent av stemmene og forble uten en eneste representant i Folketinget. En rekke danske partier som er mange ganger større enn Stram kurs tror jeg nordmenn flest aldri har hørt om.

Den andre grunnen er fremveksten av sosiale medier og kommentarfelt. I tillegg til fremveksten i seg selv, har det vært en utvikling i bruken av dem. Mitt inntrykk som aktiv deltaker er at terrorhandlingen 22. juli 2011 førte til at mange av de mest ytterliggående la mer bånd på seg. Migrantkrisen i 2015 hadde imidlertid den motsatte effekten. Jeg har ikke inntrykk av at det ble særlig færre eller flere etter de ulike hendelsene. Da jeg kondolerte ofrene for den grusomme terroren rettet mot muslimer på New Zealand nylig, ble vi nødt til å fjerne innlegget på Facebook på grunn av muslimhets. Inntrykket er imidlertid at det er en liten gruppe mennesker som gjør mer ut av seg og er mer koordinert enn før som står bak. Når man ser alle innleggene er det lett å tenke at slik er nordmenn. Men slik er de aller fleste av oss ikke.

Inkluderende demokrati

Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Vi har og skal ha tøffe politiske debatter om alle saker, også innvandring. Selv står jeg for en restriktiv innvandringspolitikk. Jeg mener det er fullt mulig å gi uttrykk for det, samtidig som vi har en inkluderende holdning både til mennesker som har fått lovlig opphold i Norge og til nordmenn med en annen tro. Dette er mennesker som skal bo og leve sine liv i Norge. Mange er da også født og oppvokst i Norge, og er nordmenn. Vi er tjent med at alle nordmenn får en god utdannelse, kommer i arbeid og bidrar til det norske velferdssamfunnet. I tillegg til at det er i alles interesse å integrere, opplever jeg at det er slik nordmenn flest ønsker å omgås hverandre. Det er min klare erfaring etter å ha besøkt mange steder hvor hverdagsintegreringen går sin gang i det daglige.

Det problematiske oppstår når det kommer til hets, sjikane og rasistiske ytringer. Det skal vi ikke akseptere og gjør det heller ikke. Heldigvis ser vi at politi og påtalemyndighet følger opp ulovlige ytringer i større grad enn før. Gjennom ulike strategier og handlingsplaner arbeides det fra myndighetenes side. Det gjelder blant annet Handlingsplan mot antisemittisme, Nasjonal strategi mot hatefulle ytringer og Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. I tillegg arbeider regjeringen med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion.

Si ifra

Det viktigste arbeidet er forebyggende. Det skjer blant annet i form av arbeid i skolen og i frivillige organisasjoner. Vi må regne med at det vil ta tid. Ubehagelige kommentarer på nettet må vi antagelig tåle også fremover. Men vi må jobbe for at utviklingen fortsatt skal gå i riktig retning, og la oss motivere av mer positive holdninger blant unge enn blant eldre. I tillegg kan og bør vi alle si ifra når vi ser uttalelser og oppførsel vi mener er i strid med alminnelig god, norsk folkeskikk. Enten det skjer i familien, blant venner, kolleger eller på Facebook. På den måten beveger vi holdninger fremover.

Bushra Ishaq skriver om venninner som sier de føler seg som romvesener når de går med skaut på hodet. Slik skal det ikke være. Selv om dette for muslimer har flere sider, setter de ord på noe også mange kristne nordmenn føler på. I et stadig mer sekulært norsk samfunn blir det vanskeligere å være åpen om sin tro og praktiseringen av den. Tro er blitt noe uvanlig, noe rart og eksotisk. Religionsfriheten er en grunnleggende norsk verdi. Derfor må vi arbeidet for et livssynsåpent samfunn, hvor det å tro og å praktisere sin tro ikke oppfattes som noe uvanlig eller eksepsjonelt.

Håp for fremtiden

Jeg mener norske muslimer har grunn til å føle seg like trygge i Norge som andre nordmenn. Ingen trenger å planlegge for å flykte. Det er rom for dere og bruk for dere i det norske samfunnet, og dere er en del av det. Men ja, Norge har også utfordringer. Holdninger til muslimer, hets og hatefulle ytringer er blant disse. Dette tar vi tak i. Holdningene beveger seg i riktig retning og ungdom gir oss håp for fremtiden.