Lisbeth Røyneland tåler ikke lukten av liljer. De minner henne om terrordagen.

– Det er tøft å bygge et nytt liv. Alle som har mistet et barn skjønner det, sier Lisbeth Røyneland som mistet sin datter Synne på Utøya for åtte år siden.

Reportasje

– Hvordan reagerer kroppen din når du hører ordene «22. juli»?

– Den spenner seg. Det er en beskyttelsesreaksjon som kommer automatisk.

– Er det noe du har kjent på mer med årene?

– Nei, jeg kjenner vel litt mindre på det, men den er der fortsatt. Særlig nå når vi nærmer oss 22. juli, merker jeg at jeg er spent og har veldig kort lunte.

Lisbeth Røyneland er leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli. I dag skal hun holde to taler, én ved minnestedet utenfor Høyblokken, og én senere på Utøya. Hun skal også legge ned krans sammen med Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og AUF-leder Ina Libak.

– Gjemmer meg

– Din posisjon gjør deg til et ansikt for alle de som mistet noen 22. juli. Hva gjør det med deg på selve dagen?

– Jeg gjemmer meg noe bak den rollen på 22. juli. Men på kvelden etter at markeringen er ferdig setter jeg stor pris på å være sammen med de andre etterlatte på Sundvolden hotell. Da er det ingen forventninger.

– Har du gått ut av rollen igjen da?

– Ja. Da kan jeg slappe helt av, og så siger jeg litt sammen. Den kvelden på Sundvolden hotell er noe jeg faktisk ser fram til.

Sundvolden hotell ble brukt som et senter for overlevende og pårørende etter drapene på Utøya. I forbindelse med minnemarkeringene pleier flere av de berørte og etterlatte å bo og oppholde seg der.

Må være sterk

– I din rolle, føler du at du må være sterk for andre?

– Ja, jeg har noe av den følelsen at jeg må være sterk både for andre og meg selv. Men å være sterk følger rollen jeg frivillig har tatt på meg. Jeg forsøker også å følge en slags gyllen middelvei for at de etterlatte skal holde seg samlet. Jeg har denne rollen overfor de andre berørte, og for at vi skal beholde en tyngde og troverdighet overfor myndighetene og media. Jeg tenker godt gjennom om jeg uttaler meg som etterlatt eller på vegne av de berørte.

– Skulle du ønske du kunne vært friere i uttalelsene dine?

– Ja, enkelte ganger.

– Når da?

– Jeg har kjent på det i forbindelse med diskusjoner rundt minnestedet.

Røyneland ønsker ikke å gå inn på hva hun gjerne ville sagt om den diskusjonen.

Utøyakaia

– Er du fornøyd med det nye minnestedet på Utøyakaia?

– Det blir både verdig og fint. Både støttegruppen, AUF, minnefaglig og kunstfaglig kompetanse er representert i referansegruppen. Statsbygg har involvert både naboer, de frivillige hjelperne, oss berørte, og AUF i prosessen. Det er den store forskjellen sammenliknet med minnesmerket som var planlagt på Sørbråten. Utformingen der, som jeg for øvrig synes var bra, ble laget av én kunstner uten at naboer og berørte ble involvert. Det tror jeg er noe av grunnen til at det ble så konfliktfylt.

I 2014 vant den svenske kunstneren Jonas Dahlberg konkurransen om 22. juli-minnestedet med kunstverket Memory Wound. Planen var å bygge minnestedet på Sørbråten i Buskerud. Naboene protesterte og gikk til sak mot staten. Regjeringsadvokaten opphevet saken, og minnestedet ble flyttet til Utøyakaia.

LES MER: Minnesmerket utenfor regjeringskvartalet

Berørte sliter

– Hva kommer du til å legge vekt på i talene du skal holde på Utøya og ved regjeringskvartalet i dag?

– Å hjelpe de berørte. Våre nyeste undersøkelser viser at det ikke går bra. Noen har for eksempel gått til psykolog, de har sluttet, men fått tilbakefall og kjent behovet for å snakke med noen igjen. Da kan det ta veldig lang tid før kommunene får dette gjennom med fastlegen igjen.

Støttegruppen har fått gjennom at de som trenger hjelp kan kontakte en regional «los» for å få den riktige hjelpen videre.

– Er det én ting som mange berørte sliter med?

– Mange svarer at de ikke vet om de har fått den riktige hjelpen. Det er et faresignal. Blant de etterlatte er det en ekstremt stor andel som har blitt uføretrygde, også blant de unge overlevende. Det er forferdelig trist at man ikke kan klare å få hjulpet eller motivert dem til å komme seg videre på en annen måte.

Ifølge Røyneland vil det i år bli utført nye undersøkelser om tilstanden til etterlatte og overlevende familier, i regi av Helsedirektoratet.

LES OGSÅ: Nytt forskningsprosjekt etter 22. juli: – Fremdeles mange som sliter

---

22. juli

  • • Fredag 22. juli 2011 ble 77 personer drept i det største terrorangrepet som har skjedd i Norge.
  • • Kl. 15:25 eksploderte en bilbombe i regjeringskvartalet. Åtte personer ble drept og ni alvorlig skadet.
    Nærmere 500 personer befant seg i området da bomben eksploderte. Mange av disse ble påført fysiske og psykiske skader.
  • • Kl. 17:21 startet et massedrap på AUFs sommerleir på Utøya. 69 personer ble drept og 33 ungdommer skadet. 564 personer befant seg på øya. Et stort antall av de overlevende ble påført psykiske lidelser.
  • • Den nasjonale støttegruppen etter 22. Juli ble opprettet i Oslo 21. august for å fremme interessene til de rammede. Lisbeth Kristine Røyneland tok i 2015 over som leder etter Trond Henry Blattmann.
  • • I 2018 viste støttegruppens undersøkelser at 63 prosent av de etterlatte mødrene er helt eller delvis uten jobb, 10 prosent av de overlevende og 35 prosent av de etterlatte er helt eller delvis sykemeldt eller uføretrygdet. I undersøkelsen svarte 72 prosent av de overlevende og 85 prosent av de etterlatte at de påvirkes negativt i hverdagen og at de lever med traumer og fysiske skader.

---

Mistet datteren

– Føler du at ditt arbeid i støttegruppen er en del av din sorgprosess?

– Ja, absolutt.

– Hvordan?

– Noen uker etter 22. juli følte jeg på at jeg trengte noen å prate med. Det resulterte i at jeg og en annen opprettet vår egen gruppe i Oslo. Det har vært en bearbeidelsesprosess for meg hele veien. Man skal ikke undervurdere dette med likemannsstøtte, som vi kaller det her i Norge.

– Hva tror du dattera di ville sagt til deg om hun hadde sett det arbeidet du gjør nå?

– Det tenker jeg på ofte, og det motiverer meg veldig. Jeg kjenner at Synne ville vært stolt av meg. Hun er på skulderen min hele tiden. Jeg vil jo gjerne at både hun og hennes storesøster, som også er en etterlatt, skal være stolt av den jobben jeg gjør.

Lukten av liljer

– Hva er det klareste minnet du sitter igjen med fra 22. juli 2011 og dagene etter?

– Det må være pårørendesenteret. De hadde hengt opp lister over de som hadde meldt seg som overlevende. Listene hang i resepsjonen bortover en lang vegg. Det var noe med den vandringen og å se på listene. Jeg leste navnene om og om igjen, baklengs til og med. Det minnet meg om Schindlers liste. Så det har brent seg fast.

– Jeg kommer heller aldri til å glemme den intense lukten av blomster. Lukten av liljer klarer jeg ikke lenger. Vi fikk jo mange flotte blomster, men liljene hadde en sånn veldig sterk lukt, så de måtte jeg sette ut på terrassen. Jeg kjenner på det hver gang jeg lukter liljer.

LES MER: Til minne om 22. juli – Bilder tatt av Vårt Land

Et nytt liv

– Har noe forandret seg med hvordan du føler deg i forkant av minnemarkeringene?

– I ukene før 22. juli er det en spenning. Det har tatt noen år å forsone meg med det. I uka før får jeg ikke konsentrert meg på jobben eller om noe annet enn at den dagen kommer. Det er både bevisst og underbevisst. Nå har jeg lært meg å leve mer med det.

– Det er en tøff prosess å bygge opp et nytt liv. Alle som har mistet et barn skjønner det. Det går jo aldri over. Men det går an å komme seg gjennom det ved å bygge seg sjøl gradvis opp igjen.

– Hvor vil du si at norske myndigheter og lokalsamfunn har lykkes med å svare på hva som skjedde?

– Jeg tenker med en gang på monumentet laget av Nico Widerberg, som de aller fleste kommunene som hadde berørte, har sagt ja til å sette opp. Det er en måte å hedre dem på. Det blir også arrangert lokale minnemarkeringer rundt om i hele landet, sier Røyneland.

– Nasjonalt, føler jeg at vi har blitt hørt og tatt vare på. Både støttegruppa og AUF foreslo et informasjonssenter som da har blitt 22. juli-senteret. Allerede i 2012 så vi hvor viktig det var å fortelle historien, og ikke glemme de som ble drept. Det har vi fått til. Dessuten setter vi veldig stor pris på at vi kan ha minnemarkeringer både på Utøya og i regjeringskvartalet med statsministeren til stede, også nå åtte år etter. Det blir satt stor pris på av de berørte.

LES MER: Yrjan Mirzai Sunde fant Jesus i mørket etter 22. juli

Jeg kjenner at Synne ville vært stolt av meg. Hun er på skulderen min hele tiden.

—   Lisbeth Røyneland

Foreldrene

– Er det noe det norske samfunnet kunne ha vært bedre på?

– Jeg mener at vi burde vært hørt tidligere i vårt ønske om å løfte ansvaret for den psykososiale oppfølgingen fra kommunalt nivå til fylkesnivå. Oppfølgingen har vært veldig varierende. Vi har mange små kommuner her i landet, og ikke alle har den kompetansen de burde hatt for å ta vare på de berørte.

– Har fokuset på de som døde gått på bekostning av de etterlatte?

– Det vil jeg ikke påstå, men foreldrene til de som overlevde har ikke fått oppmerksomheten de burde fått. Det har vært undervurdert hvor vanskelig ettertiden har vært for dem, og hvor redde de er for at et terrorangrep skal skje med barna deres igjen.

– Hvordan er ditt inntrykk av generasjonen som overlevde – hvordan klarer de seg?

– Det er variabelt. Noen klarer seg veldig bra, og har til og med opplevd noe som kalles posttraumatisk vekst. Og så har du mange som det ikke går bra for. Alle er preget. Selv om det tilsynelatende går bra, så bærer man det med seg. Man skal huske på at veldig mange av ungdommene er også etterlatte. De mistet kjærester og bestevenner i en alder av 16, 17 og 18 år. Det er jo da venner betyr nesten mer enn familie for mange. Det skal man ikke glemme. Vi er alle blitt forandret for alltid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje