Selv kaller han seg en kulturkristen, men en som besøker Den norske kirke (DNK) mer en gjennomsnittet.

Han stiller spørsmål til om Den norske kirke glemmer sitt kjernebudskap.

– Det jeg savner er kirken som forsøker å sette ord på en åndelig lengsel og et åndelig savn, som kanskje ekstra mange savner i disse dager, sier han.

– Det er ikke så mange aktører som snakker om frelse, menneskeverd og om det åndelige kontra det materielle. Kirken har noe annet å komme med enn andre organisasjoner.

Savner fokus på det åndelige

Den tidligere høyrepolitikeren og nåværende politiske redaktøren i E24 gjestet nylig podkasten til Wolfgang Wee, i Wolfgang Wee Uncut.

I samtale med programlederen løftes spørsmålet om Den norske kirke er mer opptatt av andre ting, enn det å fange opp en lengsel etter dyp mening, som de tror mange kjenner på.

– Som for eksempel snevre diskusjoner om samlivsetikk, om flyktning og innvandringspolitikk, sier Røe Isaksen.

– Alt er veldig viktige spørsmål, men jeg har en følelse av at dette kan skygge for noe av kjernen av hva kirken kan tilby folket. At de viktigste tingene som kirken har, har blitt mer usynlig.

– Hvordan skal kirken forholde seg til politiske diskusjoner?

– Poenget er ikke at kirken ikke kan ta i disse sakene. Det er helt utenkelig at man har en kirke som ikke har en stemme i samfunnsdiskusjonene i vår tid. Men jeg er kritisk til detaljeringsgraden av dette.

I samtalen med Wolfgang Wee peker de mot at mange leter etter er tydelighet, rammer og grenser.

– I podkasten spissformulerte jeg det, og kalte det et underskudd på moralisme. Her mener jeg moralisme som i en grunnleggende diskusjon om hva som er gode og dårlige valg. Samtalen om den høyere himlene over vår eksistens, sier redaktøren.

Jeg er enig i at kirken først og fremst skal være opptatt av de store spørsmålene, og ikke bli for detaljorientert i alle dagsaktuelle spørsmål

Harald Hegstad, kirkerådsleder

Et savn i samfunnsdebatten

Han understreker at han sikkert ville tenkt annerledes, hvis han hadde vokst opp med et anstrengt forhold til kirkens moralisme.

– Disse tankene er formet av at jeg har vokst opp i en statskirke-menighet, og ikke noen mørkemannsmenighet. Ingen har stilt spørsmål til kjærligheten min til kona mi. Det kunne sikkert kunne ha påvirket min relasjon til kirken hvis det var annerledes, sier Røe Isaksen.

Han sier kritikken først og fremst handler om måten kirken fremstår på i samfunnsdebatten.

– Jeg har ikke hørt en preken som er politisk, eller som kunne vært innlegg på en politisk talerstol. Det handler mer om et savn i samfunnsdebatten.

– Jeg ønsker meg ikke en mer høyre- eller venstre politisk kirke. Det tror jeg kan være skadelig, hvis kirken begynner å svinge med pendelen.

Konkret uten å være partipolitisk

Kirkerådsleder Harald Hegstad sier at det er en utfordring kirken tar på alvor.

– Jeg er enig i at kirken først og fremst skal være opptatt av de store spørsmålene, og ikke bli for detaljorientert i alle dagsaktuelle spørsmål, sier Hegstad.

– Likevel kan man ikke bare snakke generelt om nestekjærlighet, uten å kunne mene noe om hva nestekjærlighet betyr i konkrete tilfeller. Kirken og kirkelige aktører må kunne være konkret når det er ting som står på spill, uten å bli partipolitisk.

Han tror kirken kunne vært flinkere på å forankre diskusjoner med politiske sider i troen.

– Fordi man ønsker å ha gjennomslag, brukes ofte et mer sekulært og allment språk. Da er det forståelig at man fremstår som en politisk aktør blant andre.

– Er kirka gode nok på å møte folks åndelige lengsler?

– Det vil være individuelt hvordan man opplever det. De t blir vi nok aldri god nok på, men vårt hovedoppdrag er å åpne rom for tro.

I store deler av arbeidslivet har Mette Vånge fra Asker arbeidet som controller med rapportering og datasystemer. På CV-en står det blant annet økonomi- og personalsjef. Da hun var 62 år og daglig leder i en bedrift, var hun lei av krav og høyt arbeidspress.

Hun ville ha mer fri og sa opp.

Et bestemorsfang

Det ble tre måneder deilig sommerferie. Da hverdagen kom tilbake, fikk hun lyst til å gjøre noe annet. Gjennom et bemanningsbyrå fikk hun småjobber. Økonomen ble vikar i barnehage der ungene satte pris på et bestemorsfang. Hun har stått trafikkvakt ved barneskoler, vært resepsjonsvert i leilighetsbygg, tatt vakter på vaksineklinikk under pandemien, vært leksehjelp, fulgt eldre i butikken og vasket vinduene deres hjemme.

– All ære til dem som arbeider i hjemmehjelpen, de løper beina av seg, men de vasker ikke vinduer. Jeg hadde tid til å ta en kopp kaffe etterpå også.

Nesten halvparten av ledere (48 prosent) foretrekke å ansette en under 30 år framfor en over 60 år

Seniorpolitisk barometer 2024 (Ipsos/lengrearbeidsliv.no)

I klesstilen og væremåten skiller ikke Mette Vånge seg så mye fra de langt yngre ansatte i konsulentselskapet der hun nå jobber. Hun trenger egentlig ikke å jobbe lenger for pengenes skyld, men hun synes deltidsjobben er så «innmari hyggelig», som hun sier.

Derfor fortsetter hun.

Skriker etter arbeidskraft

Med stor arbeidsevne og arbeidslyst gjør hun som flere i hennes alder: Tar seg deltidsstillinger og småjobber.

Det skjer i denne situasjonen:

• Pensjonsalderen i Norge er flytende. Fra 62 år har man anledning til å ta ut pensjon, og man kan kombinere det med å være i arbeid.
• Fra 55 år er det mange som sliter å få seg arbeid, og arbeidsdiskrimineringen øker.
• Samtidig synker andelen yrkesaktive, og enkelte sektorer av arbeidslivet skriker etter arbeidskraft.
• Det mangler folk til 39.000 i Norge viser Navs bedriftsundersøkelse, gjengitt i Aftenposten. Det er kritisk mangel på fagarbeidere og helsearbeidere.
• I helse og omsorg vil behovet for arbeidskraft øke ettersom eldrebølgen stiger.

Noen mener at løsningen er nærmere enn man tror.

77 prosent er enige i at arbeidstakere over 60 år har minst like gode arbeidsprestasjoner som de under 60 år

Seniorpolitisk barometer 2024 (Ipsos/lengrearbeidsliv.no)

Kan sette mange «omsorgshender» i arbeid

Truls Nordby Johansen har en finger med i spillet når Mette Vånge har fått småjobber. Norby Johansen startet i 2012 bemanningsbyrået Gammel Nok for å skaffe sin arbeidsløse far i 60-årene ny jobb.

De siste årene har etterspørselen etter eldres arbeidskraft tatt helt av. Nå har Gammel Nok ambisjoner om å etablere kontorer i hele landet.

– Å løse alle de manglende omsorgshendene med pensjonister mener vi er genialt, sier gründeren.

De skal rett og slett gjøre det enklere å bo hjemme til du dør

Truls Nordby Johansen, Gammel Nok-gründer

Hjelp i hjemmet hos eldre kaller han «småtimer». Det er disse behovene han mener all omsorg kommer til å handle om de neste 15–20 årene. I stedet for å ha å kommunalt ansatte som bruker kjøretid mellom stedene, hyres en pensjonist på hvert tiltak.

– De skal rett og slett gjøre det enklere å bo hjemme til du dør.

Truls Nordby Johansen mener at eldrebølgen kan løses – med eldrebølgen.

– At vi kan ha 10.000 ansatte, ikke i heltidsstillinger, ja, det bør vi kunne klare.

Lillehammer kommune er i dialog med Gammel Nok om å hyre pensjonert helsepersonell. Disse kunne kommunen ansatt direkte om skattepolitikken hadde vært annerledes, mener Nordby Johansen. Arbeider en offentlig ansatt i 20 prosent stilling eller mer, kan de nemlig få varig avkorting i pensjonen.

– Her har det altså blitt lagd et system som hindrer en ressurs som Norge skriker etter, som ikke motiverer folk i å stå lenger i jobb – når man trenger dem som aller mest.

---

Gammel nok

• Byrå som formidler jobb til eldre arbeidstakere fra 55 år og oppover.
• Startet av Truls Nordby Johansen i 2012.
• Tar sikte på å etablere kontorer i hele Norge
• Hadde i 2024 rundt 370 ansatte som fikk lønn eksternt.
• 85 prosent av omsetningen er gjort av folk over 62 år.
• Eldste ansatt er 80 år.
• Ferd, Diakonhjemmet og Credo Gruppen er blant eierne.
• Har i dag kontorer i Asker, Oslo, Hamar, Gjøvik og Narvik.

---

Myte: Eldre er skrøpelige

Når arbeidsgiverne ser at eldre er verdifulle, vil det også skje noe med hvordan denne gruppen betraktes, mener Truls Nordby Johansen. I de tolv årene Gammel Nok har eksistert ser han allerede en endring.

Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv har dokumentert at aldersdiskriminering er utbredt, og særlig i arbeidslivet. Åtte av ti av næringslivsledere mener at de over 60 år presterer like godt som yngre kolleger, men nær halvparten av lederne vil likevel ansette en under 30 framfor en over 60. Det viser Norsk seniorpolitisk barometer fra i fjor.

Her er noen av grunnene lederen har oppgitt i en undersøkelse Ipsos gjorde i 2020 og 2021:

• Risikerer at de snart vil gå av med pensjon

• Usikker på helsetilstanden – frykter økt sykefravær.

• Tviler på den digitale kompetansen og deres evne til innovasjon og skaperkraft.

En del ledere tar beslutninger basert på myter og stereotypier, sier Kari Østerud, leder for senteret.

77 prosent er enige i at arbeidstakere over 60 år har minst like gode arbeidsprestasjoner som de under 60 år

Seniorpolitisk barometer 2024 (Ipsos/lengrearbeidsliv.no)

– Arbeidslivet trenger mer kunnskap om hvem de eldre er, men interessen for slik kunnskap er liten. Det er rart. Forskning viser at eldre er like omstillingsdyktige, produktive og mottagelige for læring som yngre kolleger.

Yngre, mannlige ledere er mest skeptiske til å ansette eldre. Godt voksne, kvinnelige ledere i kommunal sektor er de mest positive, viser undersøkelser Kunnskapssenteret har gjort.

– Eldre arbeidstakere får høyere lønn?

– De er ikke dyrere. Fakta er at etter fylte 50 år flater lønna ut og går faktisk litt ned, sier Østerud.

Kan alle arbeidstakere i landet stå i arbeid ett år lenger, får vi en samfunnsøkonomisk gevinst på 45 milliarder kroner i året, hevder hun. Det kan bidra til mellom 50.000 og 60.000 flere årsverk. I helsesektoren vil det bety opp mot 10.000 flere sykepleierårsverk i året.

Blir lytta til

Et par dager i uka er Mette Vånge støtteapparat for konsulentene hun arbeider sammen med i Oslo. Med økonomierfaring kan hun passe på at bilag er på plass, følge opp ansattes reiseregninger og kunder som ikke betaler.

Jeg får brukt kompetansen min

Mette Vånge

– Jeg gir tips og råd og blir lytta til. Jeg får brukt kompetansen min og kan pushe folk på en litt annen måte. Slik sett føler jeg at jeg får brukt meg til noe nyttig

Være til nytte. Dette er hovedmotivasjonen til mange over 67 år som får jobber gjennom Gammel nok, forteller en undersøkelse byrået har gjort.

Vårt Land møter Mette Vånge rett før hun skal på seks ukers opphold i Tyrkia. Da jobber hun litt derifra. Denne fleksibiliteten bidrar til at hun ser for seg enda noen år i arbeidslivet før hun blir pensjonist på fulltid.

Det harmonerer godt med det som arbeidsminister Tonje Brennas (Ap) ønske for dem som arbeider i staten: Heve aldersgrensa fra 70 til 72 år.

Arrangørene hadde satt opp busser fra Vestfold og Sørlandet for deltakere. Arrangørene oppgir at Bård Hoksrud (Frp), Dag-Inge Ulstein (KrF) og stortingsrepresentant Ingjerd Schou (H) var blant talerne på markeringen.

Politiet meldte underveis at det hadde møtt opp omtrent 200 demonstranter. Like bak hadde rundt 100 personer møtt opp i en motdemonstrasjon i Spikersuppa.

Motdemonstrantene hadde palestinske flagg og paroler mot MIFF.

Politiet var til stede med flere ressurser for å trygge begge de to demonstrasjonene. De meldte underveis om at det ikke hadde vært noen spesielle hendelser.

I helgen ble Randi Gustad valgt president i Norges Håndballforbund etter Kåre Geir Lio. Dagen før valgresultatet ble kjent, fikk hun spørsmål fra NRK om Håndball-Norge bør benytte seg av Oslofjord Arena, som er en del av OCC.

– Jeg mener ikke det, sa hun til statskanalen lørdag.

For fem år siden vedtok styret i Norges Håndballforbund at de ikke vil legge sine arrangementer til Oslofjord Arena, som er en del av konferanselandsbyen OCC på Stokke i Vestfold

«Eierens syn på homofili strider mot det vi ønsker å stå for i norsk håndball», uttalte håndballpresident Kåre Geir Lio til Vårt Land.

I september i fjor valgte de imidlertid å snu. Begrunnelsen var at Oslofjord Arena har fått nye eiere, at pengene går tilbake til anlegget, og ikke til BCC, skrev Vårt Land.

Men nå kommer det altså nye signaler fra den nye topplederen i Håndballforbundet.

– For meg handler det ikke om juss og formaliteter. Dette handler om verdier, sier Randi Gustad til NRK.

Problematiserte samlivssyn

Vårt Land har tidligere omtalt eierskapet til BCC. OCC har inntil nylig vært eid av Brunstadstiftelsen, som igjen er knyttet til BCC. Det er et trossamfunn som mener homofilt samliv er synd, slik de leser Bibelen.

Samlivssynet til BCC var årsaken til at også flere andre aktører valgte å si nei til deltakelse på arrangementer på arenaen i 2020.

I fjor sommer skjedde det imidlertid endringer på eiersiden: Oslofjordstiftelsen overtar eierskapet til eiendom og drift på OCC. Den nye stiftelsen er livssynsuavhengig, ble det opplyst i en pressemelding fra OCC i juni i fjor.

Randi Gustad synes de formelle endringene er positive, og gir BCC ros for at stiftelsen er livssynsuavhengig. Samtidig er hun spent på hvordan det fungerer i praksis.

– Det er jo ikke dermed sagt at de to menneskerettighetene som her konkurrerer, nemlig retten å tro på hva du vil og retten til ikke å bli diskriminert fordi du er skeiv. Og når det er slik, er ikke jeg i tvil om hva idretten må velge, sier hun til statskanalen.

– Arena for alle

Kåre Geir Lio har uttalt til Vårt Land at han opplever skillet mellom BCC og den nye stiftelsen er godt nok.

– OCC har nå gjort endringer i sitt eierskap og organisering med har en idé om at dette anlegget skal være arena for alle, uansett holdning og legning. Da ønsker vi å si at vi og andre i håndballfamilien anbefale å bruke dette anlegget igjen, sa Lio til Vårt Land i september i fjor.

I ettertid har flere gått ut mot avgjørelsen, blant andre tidligere landslagskaptein Gro Hammerseng-Edin.

– Jeg er også én av dem som synes at Håndballforbundet bør ta en runde til, og gjøre en grundig vurdering på om dette er noe de virkelig mener og vil gå for, sa hun til TV2 i oktober i fjor.

---

Brunstad Christian Church

• Uoffisielt kalt Smiths Venner.
• Grunnlagt av Johan Oscar Smith i 1898, i Vestfold.
• Etablert i nesten 50 land.
• Hadde nesten 9.026 medlemmer i Norge 2022.
• 19 menigheter registrert i Norge.
• Har 25.000 trosfeller på verdensbasis.
• BCC Norge fikk 12,6 millioner i offentlig støtte i 2023. For 2024 er tallet 13,4 millioner kroner.

Kilde: snl.no/statsforvalteren.no / BCC.no

---

ENDRINGSLOGG, 11.05 kl 16:00: Søndag 11. mai ble Randi Gustad valgt som ny håndballpresident. Saken er oppdatert med hennes nye tittel.

This is a tall political painting og This is a tall black political painting kan nytes som rene komposisjoner. Samtidig bærer titlene og de kroppslige merkene bud om noe, ja, politisk. Budskapet kan publikum fylle inn selv.

Alternativt kan man gå til kildene og sjekke hva A K Dolven har tenkt. I et videointervju på Nasjonalmuseets nettside får vi vite at hun har tenkt på den finske maleren Helene Schjerfbeck og hennes Selvportrett med rød flekk (1944) hver gang hun har trykket fingeren mot lerretet. Modernisten Schjerfbeck ble oversett i sin samtid, som så mange andre kvinnelige kunstnere.

Kunst er en måte å formidle tanker på, gjennom et materiale, sier Dolven selv. Nå er Dolvens konseptuelle, men også dypt sanselige produksjon samlet i en omfattende, retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet. Amasone gir et imponerende innblikk i et kunstnerskap som har vart i 40 år, og regnes blant Norges viktigste.

Det faste og det ukontrollerte

Kvinners kropp og erfaringer i verden er en rød hos A K Dolven, eller Anne Katrine Dolven, som initialene i den androgyne signaturen står for. Det samme er naturen, og særlig det nordnorske landskapet. Værbitte Kvalnes i Lofoten har vært kunstnerens base siden årtusenskiftet.

Naturen kan hos Dolven være lysende og stille, som i fotografiet 1 am south, eller den kan være kaotisk og ruvende, som i videoverket Moving mountain. Sistnevnte er et av utstillingens virkelige høydepunkter, smekkfullt av referanser og tanketriggere som det er.

---

Utstilling

A K Dolven: Amasone

Nasjonalmuseet

Kurator: Ann Gallagher

Står til 31. august

---

Moving Mountain viser to kvinner rolig vendt mot et mørkt og tåkefylt fuglefjell. Fjellet nærmest vokser frem over dem. Støyen fra fuglene er konstant, ukontrollert og skingrende. Videoen refererer åpenbart til romantikken og Caspar David Friedrichs ikoniske maleri Vandrer over tåkehavet (1818). Hos Friedrich møter mennesket det sublime i naturen, samtidig som det, i dette tilfellet, står på fjelltoppen og skuer ned.

Hos Dolven er «det ugjennomtrengelige» satt på spissen, og verket er dermed også humørfylt. Bruken av video forsterker etter min mening dette skråblikket. Er det i det hele tatt mulig å filtrere det usigelige i naturen gjennom moderne teknologi? Eller, blir det bare enda mer usigelig? Her er det i alle fall ikke gjort noe forsøk på å skjule mediets «skavanker», hvilket er et ganske typisk trekk ved videokunstsjangeren.

Moving Mountain er et både distansert og umiddelbart verk. Det treffer intellektuelt, men også emosjonelt – en kvalitet som kjennetegner flere av Dolvens arbeider.

Medierte ideer

Dolven vender stadig tilbake til video som materiale. Kunstformen oppfattes gjerne som litt vanskelig, som vel introvert og selvrefererende. Det typiske videoverket krever i alle fall en annen mental modus enn mange av oss er er vant til i møte med levende bilder på skjerm. Narrativet følger underlige mønstre, eller kanskje det mangler helt.

Dolvens kunst er på sitt mest krevende i verk som Change my way of seeing I DID DO IT, som består av tolv videoer på to til tre minutter. Verket er en refleksjon rundt blikket, eller det å se, og samtidig en iscenesettelse av og lek med opptaket, filmteknologien, lyset. Menneske og maskin settes i kontakt på uvant og tankevekkende vis – men det som utspiller seg på de små skjermene, koster både tid og velvilje.

Det som utspiller seg på de små skjermene koster både tid og velvilje.

WHAT WILL THE WORLD BE FOR MY SISTER – WHAT WOULD THE WORLD HAVE BEEN FOR MY SISTER er kontemplativ og symboltung på en annen måte. Den ene av de to skulpturene inneholder et kors, den andre et par hvite fotavtrykk på glassplate.

I korset møtes det vertikale og det horisontale, former Dolven stadig vender tilbake til, også hver for seg. Særlig inntrykk gjør maleriserien horizon out of balance, der den vertikale linjen har skjenet ut. Bildet kommenterer den ulmende tiden vi lever i, les krig, klimakrise etc. Horisonten, møtepunktet som har vært der siden tidenes morgen, er ikke i form.

Horisonten, møtepunktet som har vært der siden tidenes morgen, er ikke i form.

Utstillingen som helhet følger ikke noe kronologisk mønster, men er mer assosiativt satt sammen. Det gir mening, Dolvens kunst kler denne tilnærmingen, men særlig pedagogisk er det ikke. Hvert verk er dessuten kun utstyrt med et nummer, ikke noe mer. Tittelen og årstallet finnes kun i brosjyren. Jeg sier ikke at det er en dårlig idé, men jeg ser for meg at opplegget kan skape en viss irritasjon.

En annen litt uvant side ved Amasone, er at noe av kunsten befinner seg på andre steder enn i Lyshallen. Det er forfriskende å trekke ut på takterrassen, men litt mer styr å finne frem i labyrinten av rom i andre etasje. Ekspedisjonen er uansett verdt innsatsen, og får frem Dolvens tilknytning til eldre kunstnere, som kystmaleren Peder Balke.

Nåtid, fortid, identitet

En viktig forgjenger for Dovlen, som for så mange andre samtidskunstnere, er Edvard Munch. I The Kiss, Puberty og Portrait with cigarette (alle fra 2000) låner hun en nåtidig atmosfære til Munchs kjente motiver. Stemningen påvirkes av positurer, lyd og kulisser. Jenta i Munchs Pubertet er sårbar og selvbevisst der hun sitter, mens Dolvens modell fremstår mer innadvendt, fordypet i egne saker. Hun lytter intenst til musikk, og enser liksom ikke oss som står rundt.

Alle Dolvens tre Munch-verk utforsker ung identitet. Den korte og heftige ungdomstiden fanges inn og formidles på gjenkjennelig vis. Det føles tidløst, selv om tidsmarkørene også er tydelige. Kunstneren sier selv at tid er en viktig faktor i arbeidet hennes.

Tiden, kan man si, kommer til uttrykk i de kunsthistoriske referansene, og i måten tanker og ideer formidles: via kameraets opptak, i utforsking av det vertikale og i iscenesettelsen av kropp og bevegelse.

Amasoner

Blant de 79 verkene som er valgt ut, er det ett jeg setter aller høyest, nemlig det som har gitt navn til utstillingen: Amazon. Her har Dolven filmet øverste del av torsoen til en kvinnelig bueskytter med ett bryst. Mange klipp er sammen til en pulserende collage. Det er levende og dynamisk, og patinaen i bildene sender tankene i retning eldre fargefilm.

Amazon oppleves som en leken, original og ansporende hyllest til den kvinnelige krigeren. Verket er også et rått eksempel på full kunstnerisk kontroll.

Amazon oppleves som en leken, original og ansporende hyllest til den kvinnelige krigeren

Med Amasone er A K Dolven den første norske samtidskunstneren som feires retrospektivt på det nye Nasjonalmuseet. Kunstneren har et internasjonal publikum, og den brede oppmerksomheten denne utstillingen har fått, kan gjøre henne enda mer kjent også her hjemme.

Et av A K Dolvens sterkeste kjennetegn er det flerstemte. Den som stanser opp, ser og lytter, skal finne.

Det var derfor med ei viss forventing eg plukka opp den nye romanen Gliff, som lik dei førre av Smiths bøker tek for seg tema som er svært relevante i vår tid. Smith skriv om eit søskenpar som høyer til dei såkalla «uverifiserte» – ikkje slike som manglar eit blått merke på Instagram eller X, men personar som har hamna utanfor det digitale offentlege systemet. Papirlause, sagt på analogt.

Dei uverifiserte søskena Briar og Rose, begge med namn etter rosebuskar, må klare seg sjølve når mora forlét dei – tilsynelatande for å ta ein jobb i utlandet. Moglegvis blir den opportune kvinna i staden sendt i eksil av styresmaktene, men dette er ope for tolking. Barna blir i første omgang tekne hand om av Leif, kjærasten til mora, ein fyr som raskt forsvinn ut av biletet. Dermed står søskena åleine, og må navigere i eit samfunn som skal førestille eit Storbritannia i nær framtid.

---

Roman

Ali Smith

Gliff

Oversatt av Merete Alfsen

239 sider, Oktober forlag 2025

---

Teiknar mørkt bilete

Gliff er ein dystopisk-politisk roman, for han teiknar eit mørkt biletet av ei nær politisk framtid der språk og identitet blir kontrollert av styresmaktene, som også eliminerer folk dei ikkje ønsker som del av samfunnet. Dei teiknar på grotesk og banalt vis opp raude linjer rundt hus og personar dei vil ha eliminert. Parallellane til reelle politiske realitetar er sjølvsagt nærliggande, samtidig som Smiths forteljing prøver å vere opnare enn å fungere som ei politisk nidvise over statar vi lett kan tenke oss til.

Opp mot den autoritære og kontrollerande overmakta stiller Smith den språklege nyfikna, fantasien og leiken som motmiddel. Til dette høyrer også tittelen Gliff, namnet som i romanen blir gitt til hesten søskena legg sin elsk på. Gliff tyder på same tid både alt og ingenting – og rommar såleis ei enorm språkleg moglegheit.

Reproduserer idear

Dessverre gjeld det same for Smiths roman, som i mine auge verkar ufokusert og reproduserer idear frå kjente og langt viktigare verk som George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Brave New World. Det blir alt og ingenting, så å seie.

Teleskjermane til Orwell blir hos Smith vidareført som eit større digitalt overvakingssystem der styresmaktene har full kontroll på kven du er. Kamera finst både her og der, og som hos Orwell møter hovudpersonane folk som veit korleis dei kan lure seg unna systemet. Fleire gonger får eg kjensla av lånte fjør hos forfattaren som fekk Orwell Prize for Political Fiction i 2021, og som i den nye romanen har ein langvarig intertekstuell dans gåande med Huxleys kjente tittel.

Smiths roman verkar ufokusert og reproduserer idear frå kjente og langt viktigare verk

Dvask samfunnskritikk

Gjennomgåande er det som om Smith puttar inn «aktuelle» tematikkar frå samfunnsdebatten i romanen. Desse set ho på plass i eit rammeverk som altså dels er henta frå Orwell og Huxley, og dels blir funne opp litt for impulsivt mens ho skriv.

Til dømes, som om ikkje dei overordna makt- og undertrykkingstrådane i boka er nok, flettar Smith også inn ein motkulturell smarttelefon- og internettskepsis, formidla gjennom mor til Briar og Rose. Den opportune kvinna har i staden lært barna sine å elske Beatles, og å lese og tenke. Ei av dei mest vedunderlege scenene i boka er når Briar får komme inn eit bibliotek for første gong.

Det er vanskeleg å vere usamd i Smiths musikksmak og moral, men det er samtidig ein nokså dvask samfunnskritikk. Kven er i dag ikkje redde for at bøker skal bli borte?

Forkludrande form

Smith har tidlegare gitt ut ein del av romanteksten som ei kortare fortelling med tittelen «Art Hotel». Det nemnte kunsthotellet forsvinn raskt ut av romanteksten, bortsett frå ein telefonsamtale der Briar ringer hotellet i eit forsøk på å kontakte mor si. Mora er like sporlaust borte som utgangspunktet for romanteksten.

Dette treng ikkje å vere negativt, for ein god tekst kan byggast opp på eit vell av ulike måtar. Konsistens og stringens må ikkje vere blant dei. Smith er tilhengar av det fragmenterte og eksperimentelle, inkludert tidshopp, og det skin gjennom også i Gliff.

Personleg synest eg at forma hennar i denne samanhengen forkludrar meir enn ho bidrar til å intensivere. Smith klarer faktisk ikkje å motivere formvala sine godt nok, endåtil om dei kan hektast direkte på den underliggande tematikken. Då er det noko som skurrar. Dei gode ideane bukkar under for eksperimentell vilje og språklege krumspring.

Dei gode ideane bukkar under for eksperimentell vilje og språklege krumspring

Spriket blir for stort

Undervegs i lesinga må eg fleire gonger spørje meg sjølv om eg er for negativ i møte med teksten, for på eit overordna plan har eg stor sympati med Smiths prosjekt. Litteratur som går i strupa på autoritære regime og dyrkar språket og fantasien er då nøydd til å glede ein kvar fornuftig lesar! Der orda blir gjenstand for kontroll, er diktaturet ikkje langt unna. Språkleik kan vere redninga.

For meg blir likevel spriket mellom dei gode intensjonane og den faktiske teksten for stort. I tillegg manglar boka både spenning og gode miljøskildringar, og forfattaren utviser mangelfull teknologisk innsikt. Det vil derfor overraske meg om Gliff kjem til å bli rekna med blant Smiths store romanar. Meldaren til The Washington Post omtaler på den andre sida boka som eit meisterverk. Det finst altså fleire auge som ser, og godt er det.

Spriket mellom dei gode intensjonane og den faktiske teksten blir for stort

Glidande identitetar

I romanteksten har Smith også fletta inn eit par mytiske forteljingar som kan tolkast på ulike måtar, blant anna om ei jente som blir fødd med hestehovud og menneskekropp. For min del er det nærliggande å dra parallellar mellom denne figuren og den ikkje-binære hovudpersonen Briar, og her skal forfattaren få pluss i margen for å snakke om glidande identitetar på ein ny og overraskande måte. Briar – eller Bri, eller Brice – blir skildra verken som gut eller jente, men blir av styresmaktene etter kvart pressa inn i ei av formene, i pakt med våre dagars brennbare kjønnsdebatt.

Totalt sett blir eg likevel ikkje dradd inn i Smiths univers, sjølv med all varmen ho manar fram gjennom den kjærlege og fantasifulle bruken av hestar generelt og Gliff spesielt. Den skotske forfattaren skaper ei lovande glipe for seg sjølv, men lukkast ikkje denne gongen med å la lyset strøyme fram frå forteljinga. Boka er springande og svak.

Han lærte tidlig at tiden ikke går like fort for alle.

Nå har han skrevet boken Tidsparadokser, sammen med Michael Dahlen, professor i lykke ved Handelshøyskolen i Stockholm. Selv er Thorbjørnsen professor ved Handelshøyskolen i Bergen, der han underviser i økonomi og lykke.

– Penger og tid er de to store knapphetsressursene. Og de er ofte motpoler. Mer av det ene betyr mindre av det andre. Hver enkelt av oss må finne ut hva som gir oss mest glede, trivsel og lykke.

– En slags handelskrig, altså?

– Det er en god beskrivelse. Vi kjenner alle på dilemmaet. Men selv om de to valutaene kan veksles inn i hverandre, så er det én stor forskjell. Tid kan ikke spares. Vi får alle utdelt 86.400 sekunder hver eneste dag vi lever. Men betingelsen er denne: De kan ikke overføres til neste dag, fastslår Thorbjørnsen.

Lifehack

I den nye boken fastslår de to professorene følgende: Hvis penger skal gi deg lykke, må du bruke dem på tid.

– Forskningen er tydelig der. Det gir vesentlig mer lykke å bruke penger på tid og opplevelser, enn på materielle ting – forutsatt at du har penger til det nødvendige for å leve. Likevel tror de fleste av oss at når vi kjøper ting, så har vi noe i ettertid, et bevis på at pengene ikke er brukt opp. Det høres fornuftig ut, men forskningen viser at det i ettertid føles annerledes.

– Hvordan har disse innsiktene påvirket deg selv?

– Jeg er blitt opptatt av hva jeg bruker den knappe tiden min på. Jeg forsøker å gjøre nye ting, fordi nybegynnertid går saktere enn gammel tid. Det er en slags lifehack, man føler at tiden går saktere. Så jeg lager nye middagsretter, jogger nye ruter og reiser til nye steder. I påsken var jeg i Italia i fem dager, men fordi alt var nytt der, føltes det som jeg var der i ti dager, fastslår Thorbjørnsen.

---

Helge Thorbjørnsen

• Yrke: Professor, økonom og lykkeforsker ved Norges Handelshøyskole. Påtroppende rektor.
• Aktuell: Ute med boka Tidsparadokser (Cappelen Damm), sammen med medforfatter Michael Dahlen

---

Temposmitte

Professoren har på seg et armbåndsur som kombinerer merkene Omega og Swatch under intervjuet med Vårt Land. Han forteller med glede om urets egenskaper. Og om andre ur han har hjemme.

– Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av klokker. Og av tid. Mange tror at klokker måler tiden eksakt. Men det stemmer ikke. Et eksempel på det er at når vi beveger oss, går tiden saktere. Riktignok ganske marginalt. Men om jeg hadde kommet hjem fra en tur i verdensrommet, ville det vært merkbart.

Vi er så vant til at Google fullfører setningene for oss, at vi begynner å fullføre setninger for hverandre

Helge Thorbjørnsen

Thorbjørnsen påpeker også at tiden går tregere i det digitale rommet enn i det fysiske – og da snakker han om hvordan vi opplever farten på tiden. Derfor skrur vi opp farten på hvordan vi oppfører oss. Vi er så vant til at Google fullfører setningene for oss, at vi begynner å fullføre setninger for hverandre.

– Under covid fant vi fort ut på Handelshøyskolen at forelesningene kunne kortes ned til halvparten av tiden. Det føltes som å være i en annen tidssone. Vi snakker raskere når vi er digitale. Derfor bør digitale møter være kortere enn fysiske.

Den påtroppende rektoren på NHH mener også vi må passe oss for temposmitte, at vi tar med oss farten fra det digitale over i det fysiske. Han merker på seg selv, hvordan han svarer barna sine mye knappere om de kommer til ham med spørsmål når han sitter foran datamaskinen.

En god investering

Boken Tidsaspekter er ifølge forfatterne bevisst skrevet kort, fordi vi leser mindre og mindre. På ti år har gjennomsnittlig lesetid i Norge minket fra 20 min til 16 min per dag, og bøkene på New York Times bestselgerliste blir i snitt fem sider kortere per år.

– Vi haster mer enn før. Og jo større by vi bor i, jo mer haster vi. Vi ser det faktisk helt konkret i målinger av gangfart på gata. Levekostnadene tvinger tempoet opp: Når husleia er høy, må man tjene mer, og da blir tiden knappere. Dermed går vi fortere.

Det er ikke mye nød i vår del av verden, men tidsnød er noe mange kjenner på.

Helge Thorbjørnsen

– Samtidig skriver dere i boka at jo saktere vi går, jo fortere tar døden oss igjen?

– Helt riktig. For det første er ganghastighet en indikator som brukes av leger for å forutsi forventet levealder. For det andre stemmer det også i et mer psykologisk perspektiv: Forskning viser at de som står på rullebåndet eller i rulletrappa er mindre lykkelige og dør tidligere enn de som går på rullebåndet. Det er et paradoks at selv om det er bra for oss å roe ned og lukte på blomstene, så er det bra å være i bevegelse.

– Er det vel anvendt tid å tenke gjennom sitt eget forhold til tid?

– Ja, det er en av de beste investeringene du kan gjøre. Da har du veldig god avkastning. De fleste av oss bare durer på fra dag til dag uten å gjøre disse viktige prioriteringene. Det er ikke mye nød i vår del av verden, men tidsnød er noe mange kjenner på.

32-åringen er for mange godt kjent i menigheten. De siste åtte årene har han nemlig vært pastor i søstermenigheten Tremorkirken på Sotra like utenfor Bergen.

«Den siste tiden har Fredrik hatt en sabbatsperiode fra pastorstillingen i Tremorkirken, og i løpet av denne tiden har han opplevd et tydelig kall til Salem. Dette har nå ledet frem til ansettelse som pastor i Salem, noe vi er meget takknemlige for», heter det på nettsiden til menigheten.

Dagen var den første avisen som meldte nyheten.

– Har ledet meg

Ree er gift, har tre barn og er bosatt på Sotra. Både han og kona har bakgrunn fra Ungdom i oppdrag hvor de har vært studenter og stab på bibelstudiet SBS i Australia. I en melding fra Ree, som er lagt ut på nettsiden til menigheten, skriver den påtroppende pastoren at han de siste årene har fulgt med fra avstand på det som skjer i Salem.

«Gud gjør virkelig mye flotte ting i deres fellesskap og det har jeg visst i mange år. Når han nå har ledet meg og min familie til å bli en del av deres fellesskap så gleder jeg meg veldig til dette», skriver han blant annet.

Ree tiltrer som pastor 11. august.

Tidligere i år ble det kjent at Gjermund Øygarden går av som pastor i Salem Misjonskirke etter bare tre år i rollen. Til Dagen har Øygarden fortalt at han stortrivdes i jobben, men at kroppen plutselig en dag sa stopp.

---

Misjonssambandet

• Norsk Luthersk Misjonssamband ble dannet i 1891.
• Er en av Europas største misjonsorganisasjoner med ca. 150 aktive misjonærer i utenlandstjeneste.
• Har omkring 2.500 ­foreninger og lag fordelt på syv regioner over hele landet.
• Driver også skolevirksomhet på grunn- og høgskole­nivå, bibelskoler, folkehøgskoler, barnehager, forlag og en rekke gjenbruksbutikker.

---

«Ateismen etterlot seg et tomrom, sekulær religion tok dets plass. [...] Kanskje religion ikke er så dårlig til å holde deg unna å være trist», skrev Elon Musk på X i høst, i en engelsk variant der linjene inkluderte enderim.

Samtidig deltar den mystiske investoren Peter Thiel på kristne møter og taler høyt om Jesus.

De to er blant de rikeste fra Silicon Valley i USA, som i lang tid har vært verdens sentrum for teknologiutvikling og påfølgende økonomisk skapning.

Kristning i dalen

Kan kristendom og kapitalisme gå hånd i hånd? Ja, mener Hermund Haaland, som er gründer og leder i tankesmien Zebr. Men da må andre ting være til stede: fokus på samfunnsbygging og god, gammeldags haugianisme. Mer om det senere.

– Det har jo vært en oppvåkning blant gründere, spesielt gjennom en bevegelse som heter Faith Driven Entrepreneur fra USA, sier Haaland.

Noen av grunnleggerne i tech-bransjen har fått status som influensere og popstjerner

Hermund Haaland, gründer

Men at kristendommen har nådd Silicon Valley er nytt for ham. Faith Driven Entrepreneur er i hovedsak ment for å få kristne til å ta del i gründervirksomhet. I Silicon Valley ser det ut til at flere gründere har blitt kristne.

– Det er en generell konservativ bølge som går i Vesten, parallellt med kristennasjonalismen. Hvor dypt den sitter, det vet vi ikke.

Hermund Haaland mener det er en større trend som går langt forbi Silicon Valley.

– Mange har behov for å kjenne tilhørighet til røttene. Da kommer tro og religion opp igjen.

– Når du sier trend, kan det være flyktig i dette miljøet?

– Det kan jo være. Noen av grunnleggerne i tech-bransjen har fått status som influensere og popstjerner. Der kan man se at trender kan komme og gå.

Kristendom for å nå Thiel

Haaland er i utgangspunktet positiv til en tilbakevending til kristendom i slike miljøer.

– Men den biten av det som handler om kristennasjonalisme, den er jo veldig negativ.

Haaland trekker frem nevnte tech-guru Peter Thiel som en av de problematiske kristennasjonalistene.

– Hos Vanity Fair siteres en anonym gründer på at «det garantert er folk som bruker kristendom for å komme nærmere Peter Thiel». Hva tenker du om at makt og religion blir så tett sammenkoblet?

– Det blir jo virkelig trist. Men det er heller ikke noe historisk nytt, sier Haaland, som viser til Romerrikets keisere og deres religiøse innflytelse.

Bønnemøter med presidenten

Religion og politikk har lenge gått hånd i hånd i USA. En norsk innvandrer startet i sin tid bønnefrokoster som hvert år holdes i Washington D.C. Norske Abraham Vereid inviterte til bønnemøter, der den sittende presidenten har talt siden 1953.

– Vi må bringe religionen tilbake. Vi må bringe den tilbake mye sterkere. Det er et av de største problemene vi har hatt den siste tiden, sa Donald Trump i under årets bønnefrokost 6. februar.

Arrangementet ble i 2023 tatt over av kongressen etter kontroverser. Før dette var møtene arrangert av det evangeliske miljøet som Vereide i sin tid var en del av.

– Det er samme fenomen på bønnefrokostene. Mange har lyst til å komme dit fordi presidenten taler og det er mye maktmennesker til stede. Men de som står bak dette har hatt en helt annen intensjon og et ønske om å formidle Jesus i praksis til ledere, sier Haaland.

– Når du får penger eller makt og drar Jesus inn i det, så vil du jo tiltrekke deg både noen som er genuint nysgjerrig på tro og noen som er genuint nysgjerrig på makten og pengene.

Makt og religion

Om vi igjen vender blikket mot Peter Thiel, virker det som han står helt sentralt i nykristningen av det teknologiske USA.

Tysk-amerikanske Thiel har tjent milliarder på entreprenørskap i tech-bransjen. Etter å ha startet PayPal og Palentir og gjort tidlige investeringer i Facebook er han en av de rikeste i Silicon Valley etter Elon Musk. Som sin kollega har han støttet Donald Trump og vært en del av MAGA-bevegelsen rundt presidenten.

The New York Times omtaler sjokkerte lyttere idet Peter Thiel holdt en tale om Jesus og kristen teologi i 2023. Anledningen var businesspartneren Trae Stephens 40-årsdag, der mange av teknologibransjens store navn var til stede.

– Når kristendommen ikke er like opplagt, så blir den kanskje mer interessant for noen, mener Atle Ottesen Søvik.

Han er professor ved MF Vitenskapelig Høyskole og har hatt kunstig intelligens, etikk og filosofi som fokusområder de siste årene.

Etter Thiels tale ble bursdagsbarnets kone Michelle Stephens også overrasket over at den homofile millardæren kunne være kristen, skriver The New York Times. Talen til Thiel inspirerte henne til å starte «ACTS 17 Collective», som misjonerer tro til teknologibransjen. Navnet har de hentet fra Apostlenes Gjerningers 17. kapittel. Dessuten er navnet et akronym for «Acknowledging Christ in Technology and Society».

«Vi eksisterer for å transformere tech- og underholdningsledere slik at de dytter kulturen mot å transendere det midlertidige», står det på nettsidene til organisasjonen. Under en konferanse i fjor var Peter Thiel hovedtaler.

– Noen er kanskje litt taktiske og prøver å få kontakt med mektige mennesker på sånne steder, sier Atle Ottesen Søvik.

– Det er også lett å lage en versjon av kristendommen som passer til det man ønsker, legger han til.

Og noen tenker kanskje at Gud er med dem dersom de oppnår suksess, mener Søvik.

– Samtidig vil jeg ikke psykoanalysere folk jeg ikke kjenner. Man kan være åpen for at dette kan være genuint og fint.

Det er lett å lage en versjon av kristendommen som passer til det man ønsker

Atle Ottesen Søvik, professor ved MF Vitenskapelig Høyskole

Religiøs teknologi

Peter Thiel har selv organisert konferanser der kristendom har kommet på agendaen.

– Når det er mye makt samlet, så må vi også være litt maktkritiske og se hva som skjer. En ting som er negativt ved tech-bransjen er at ekstremt mye makt samles hos veldig få. Det er så lett at makt korrumperer, mener Søvik.

Fjorårets «Hereticon»-konferanse var et eksklusivt møte mellom teknologitopper og andre innvidde, med Peter Thiel blant arrangørene. Der var gründer Reggie James utnevnt som «øversteprest» og holdt tale om hvorfor «secutech» må byttes ut med «religious tech». Secutech beskriver han som den sekulære teknologien som til nå har formet blant annet de sosiale mediene slik vi kjenner dem. Religiøs teknologi er derimot veien å gå, mener James. Her kommer Gud foran teknologien.

«Teknologer er besatte av å nå gud (med liten g) SOM teknologi. I stedet for å nå Gud (med stor G) GJENNOM teknologi», står det i den skriftlige versjonen av talen på James’ egne nettsider.

– Jeg synes det er veldig interessant, det han sier der, forteller Atle Ottesen Søvik.

Samtidig mener han det blir for enkelt å dele opp i sekulær og religiøs teknologi.

– Som et overordnet poeng er det en viktig innsikt blant dem som er teknologifilosofer at teknologien former vår forståelse av virkeligheten.

Mye teknologi har lite fokus på fellesskapet, mener Søvik.

– Teknologien er veldig individrettet, den skal tjene dine behov og ønsker. Den er ikke laget for å skape solidaritet eller et inkluderende samfunn.

Jeg hører til den mer teknologioptimistiske og haugianske arven

Hermund Haaland, gründer

Penger som avgud eller skaperverk

Blant de mektige tech-gigantene er det voldsomme pengesummer i spill. Hvordan kan milliardærformuer henge sammen med det kristne budskapet om å dele med de svake i samfunnet?

– Det er litt for enkelt å bare si at «Jesus sa du skal selge alt du eier», for det fungerer ikke på lang sikt at alle bare selger alt de eier. Så jeg vil ikke umiddelbart si at det at det ikke går an å være så rik og samtidig kristen. For det går nok an, men det kommer an på pengebruken, sier Søvik.

Han trekker frem Microsoft-grunnlegger Bill Gates, som har vært kjent for å donere store summer til veldedighet. Å følge Jesus handler ikke om verdiskapningen i seg selv, men hvordan verdiene forvaltes, mener Søvik.

Det samme inntrykket har Hermund Haaland.

– Her har det vært mange skoler også innenfor kristendommen. Jeg hører nok til den mer teknologioptimistiske og haugianske arven, sier Haaland og forklarer videre:

– Det kommer an på mål i hjertet og motivasjonen for å tjene penger. Pengene i seg selv er ikke noe problem, men pengene kan lett eie hjertet. Derfor må Jesus være viktigere enn pengene. Man må ha en forvaltertanke heller enn en eiertanke.

Med tiden er riktignok reglene myknet litt opp. I vårens store familieforestilling på Nationaltheatret gjøres dette på subtilt vis. Kråke-Per har blitt mer av en rocker med army boots og svarte skinny jeans, mens utstuderte briller og fjærpryden til ugla, gir en utspjåket drag-look.

Regler for måten dyrene skal bevege seg på er heller ikke like firkanta, her er til og med rom for litt flosse-dans.

---

Teater

Dyrene i hakkebakkeskogen

Av Thorbjørn Egner

Med musikk av: Christian Hartmann og Thorbjørn Egner

Regi: Mattis Herman Nyquist

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Bearbeidelse scenografi: Dagny Drage Kleiva

Kostyme: Rakel Melvær Berge

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Koreograf: Josephine Gracia

Nationaltheatret, Hovedscenen

---

Dannelse for fremtiden

Likevel er det nettopp mangelen på fornyelse «i tråd med vår tid» som oppleves som en verdi. Hakkebakkeskogen er noe genuint (norskt) i en global underholdningsverden. Egners historier har blitt en del av nordmenns kollektive underbevissthet, befriende fjernt fra Disney.

Regissør Mattis Herman Nyquist har fått med seg et lekende ensemble som går like dedikert inn i små, så vel som store roller. At de små kan noe som de store ikke kan, og omvendt, er et viktig budskap i dette universet; Alle trenger hverandre.

Egner har bidratt til dannelse, til å forme vår identitet. Refleksjonene rundt hvordan vi kan leve sammen i fred og snakke sammen for å forstå hverandre, drypper umerkelig inn i små barnesinn. For de voksne føles dette mer relevant enn på lenge. Fredsteorier om at motstridende parter må legge fortidas synder bak seg, kan også sies på Bamsefars vis: «Nå sier vi at gjort er gjort, og spist er spist».

Tøff i trynet

I jakten på mus og søte saker briljerer Stine Fevik. Hun gjør Mikkel Rev akkurat passe tøff i trynet, med et så sløyt kroppsspråk at lusking og tilløp til kule danse-moves går opp i en høyere enhet.

Mikkel rev er ikke veldig skummel, men likevel nok til at de aller minste kryper opp på et trygt fang, hvis han skulle komme for nær.

At skuespillerne innimellom bryter den fjerde veggen ved å bevege seg ut i salen, eller søker sympati fra scenen med rom for høylytte tilbakemeldinger fra barna, gir en fin nærhet.

Stort overskudd

Noe av Egners genialitet ligger i evnen til å fronte god moral, uten at det oppleves pedagogisk påtrengende. Forvekslingen av kilo og teskje-peprete pepperkaker gjøres så tydelig at barna selv kan gjennomskue den småfrekke skrønen om at ‘stjålne kaker smaker surt’.

Med stort overskudd byr ensemblet på en forestilling full av fart, humor, sjarme – og dypere mening. Hakkebakkeskogen er nemlig spekket med filosofi. Torbjørn Egner ville ikke at skuespillerne skulle se mest mulig ut som dyr. De skulle være et bilde på oss mennesker.

Spekket med filosofi

Bestemor Skogmus er en stoikeren som godtar skjebnen som den er - man spiser hverandre, og sånn er det. Det får den rettskafne Morten skogmus (fornøyelig nerdete spilt av Kjersti Tveterås) til å skrive en lov om vennskap som forbyr å stjele mat fra hverandre.

Mens Klatremus er livsnyteren som bokstavelig talt spiller opp til sosial samhold. Morten skogmus mener at man ikke kan leve av å spille og synge. «Man kan ikke dø av det heller», svarer Klatremus. Og sånn fortsetter det - livsfilosofien lurer like innenfor pelsen på hver og en.

Mozarts letthet

Ved siden av å forfatte treffende tekster så vel som å tegne, skrev Thorbjørn Egner musikk med et snev av Mozarts letthet. Musikalsk ansvarlig og kapellmester, Simon Revholt, holder tak i det hele med et uhøytidelig, lite orkester på siden av scenen.

Musikken er en betydelig del av Egner-universets intense tiltrekningskraft på publikum.

«Jeg har til og med hatt et barn som falt opp i orkestergraven, så stor var interessen. Hun landet mykt og godt og fortsatte å følge like intenst med», har Simons far - den durkdrevne kapellmesteren Per Christian Revholt, fortalt om en tidligere Egner-oppsetning.

Blunk til voksne

I små glimt gir regissør Nyquist også rom for den tvetydige romantikken som finnes hos Egner. Ofte bare som et blunk til de voksne.

Der det kan lure en udetonert sexbombe i Tante Sofie, kan det nemlig også oppstå uventede følelser i Hakkebakkeskogen. Som i den fornøyelig lille sekvensen der Mikkel Rev skal takkes for å ha fått Brumlemann tilbake, og vi aner litt for hete følelser som vekkes til live i Bjørnemors klem.

Rørende enkelt

Ingmar Bergman har sagt at Dyrene i Hakkebakkeskogen var den beste forestillingen han hadde under sin tid på Dramaten: «Jag såg den 15 gånger, tror jag, jämt när jag var ledsen eller arg.»

Kanskje likte han Egners tanker om at dyder og laster kan samles i en og samme person?

Rommet for motsetninger gjenspeiler seg i dyrene, selv om noen må fornekte litt av sin natur, eller hvert fall gå med på å skjerpe seg. «Jeg går omkring og er snill hele dagen», sier reven med lettere forakt.

I den Egnerske miksen av å luske, lyve, lure, lete, lytte, løse, lære, leve finnes det livsvisdom for fremtidige generasjoner som føles mer aktuelt enn noensinne. Hovedbudskapet er egentlig rørende enkelt: Ta vare på hverandre.

– Ikke mer krig! sa han fra balkongen på Peterskirken i Vatikanet.

Paven ønsket også våpenhvilen mellom India og Pakistan velkommen, og sa han håper på forhandlinger vil føre til varig fred der.

Pave Leo XIV ble valgt av konklavet til å bli pave Frans’ etterfølger denne uken. Hans første messe på Petersplassen ble møtt av en stor folkemengde, jubel og musikk.

Å være veganer er mer enn bare å unngå matvarer som stammer fra dyr. Det er et livssyn, mener NVS. De tilbyr blant annet veganske navnefester, konfirmasjoner, vigsler og gravferder, og de ønsker derfor å bli registrert som et livssynssamfunn.

Staten mener på sin side at NVS sitt veganske livssyn ikke omfattes av definisjonen av «livssyn» i trossamfunnsloven. De mener at et krav om livssyn primært må omhandle forholdet mellom mennesker, og de begrunner derfor avslaget med at NVS' livssyn i hovedsak angår forholdet mellom mennesker og dyr.

Ønsker statstilskudd

Som livssynssamfunn kan NVS blant annet kreve statstilskudd på rundt 1500 kroner per medlem for sine nær 1000 medlemmer.

I 2015 konkluderte Likestillings- og diskrimineringsombudet med at veganisme må forstås som et livssyn. Dette er et viktig argument for vegansamfunnet, som har hyret inn advokatfirmaet BAHR til å føre saken.

– Vi mener avslaget er i strid med både nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettigheter, har advokatfullmektig Kristoffer Roheim Justad tidligere sagt i en pressemelding.

– Fortjener anerkjennelse

– Veganismen vår gir et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og svar på sentrale etiske spørsmål. Det fortjener anerkjennelse på lik linje med andre livssyn som humanisme og ateisme, sier Jon Vegard Venås fra NVS.

Saken går i Oslo tingrett fra 12. til 14. mai.

Spørsmålet kommer fra Espen P.A. Lervaag og er rettet mot skuespiller og forfatter Iben Akerlie.

Hun er gjest i tredje episode av podkasten Espen er kristen. Lervaag er kjent som komiker og manusforfatter, og Akerlie ble svært overrasket over å høre om troen hans.

– Jeg kunne trodd på at du er kristen, men så var det det med at du er pinsevenn? Det bare kom så fra høyre, utdyper Akerlie.

Jeg kommer så langt unna sekt jeg kan komme

Espen P.A. Lervaag

Pinsebevegelsen – en sekt?

I podkasten inviterer Espen P.A. Lervaag kjente profiler til å dele sine ankepunkter mot kristendommen.

– Klarer jeg å overbevise gjestene om at dette med Gud ikke er så dumt likevel? spør Lervaag i podkasten.

Iben Akerlie forteller at hun er døpt, konfirmert og går i Den norske kirke på julaften. Men pinsevenner erkjenner hun å ikke vite så mye om. Hun forestiller seg at de tilhører lukkede, sekteriske samfunn, forteller hun.

– Jeg kommer så langt unna sekt jeg kan komme, og fortsatt ha vært en del av Pinsebevegelsen, svarer Lervaag lattermildt.

I podkasten deltar også teolog Silje Kvamme Bjørndal, generalsekretær i Areopagos. Hun forteller at hun er tredjegenerasjons pinsevenn.

– Jeg opplever ikke å ha oppvokst i et sektmiljø, men et veldig åpent miljø, betrygger hun gjesten.

– Eneste grunnen til at jeg gidder å være kristen

Lervaag inviterer ukens gjest til å dele sitt fremste ankepunkt mot kristendommen. Akerlie problematiserer det mange oppfatter som kristendommens kjerne: Tilgivelse.

– Du kan be om tilgivelse, og så heter det at du skal bli tilgitt. Og dette kan du gjøre kontinuerlig gjennom livet. Hva gjør det med den kristne etikken?

Akerlie tror muligheten for tilgivelse kan åpne for at et menneske kan være uredelig, uten at det får personlige konsekvenser.

– I hvilken grad skal man stole på en kristen person? Det er jo litt strengere i andre religioner. Du må leve et gjennomsyret godt liv for å komme til det neste livet. Kan man stole mer på mennesker fra andre religioner? spør hun.

I samtalen forteller Lervaag at nåde har en helt spesiell betydning for ham.

– Det med nåden, at jeg kan få tilgivelse for hva som helst, når som helst, det er den eneste grunnen til at jeg gidder å være kristen, sier han.

Samtalen kan lyttes til i tredje episode av Espen er kristen. Den er tilgjengelig på alle plattformer for podkast.

---

Espen er kristen

• Podkast fra Vårt Land
• Espen PA Lervaag inviterer kjente mennesker til å utfordre ham og en teolog på sitt største ankepunkt mot kristendommen
• Episoder ukentlig, publiseres søndager 06:00
• Finnes åpent på alle plattformer, som Spotify, Apple Podcasts, Acast og PodMe

---

I en kort erklæring skriver Vatikanets pressekontor at Leo også ba foran et ikon av jomfru Maria i kirken, som var Frans' favorittikon. Han kom ofte for å be foran maleriet i bysantinsk stil.

Flere uker etter begravelsen av Frans er det fortsatt lange køer for å besøke graven hans. Leo ble mottatt med applaus da han kom ut etter bønnen.

Det varme lyset frå ein stor, skinande kross på venstre vegg i kyrkjerommet strekk seg heilt til motsett side av rommet. Her står to flagg i kryss. Eit noregsflagg og eit israelsflagg.

Saman ber dei og forsøkjer å lytte til kva Gud seier til dei.

– Og orda me fekk var blant anna: Ikkje gløym mitt folk.

Susann tenkjer tilbake på kvelden.

– Det var ein veldig spesiell kveld. Vi kjente sånn på Guds hjarte for Israel og jødane, og opplevde at Gud peika på viktigheita av at vi er innpoda på deira tre. Frelsa kjem frå dei.

Ho opplevde at dei vart minna på det som skjedde mot jødane under andre verdskrig.

– Og så skjedde 7. oktober. Då vart det ekstra sterkt for meg kvifor Gud peikte på desse tinga berre nokre dagar før.

– Ikkje sett makan

Den 7. oktober 2023 vart Israel utsett for eit terrorangrep frå Hamas. Den palestinske islamistrøyrsla angreip kibbutzar, tettstader og militærbasar og fyrte av fleire tusen rakettar mot Israel. I tillegg bortførte krigarane fleire hundre gislar frå Israel til Gaza. Israel svara med krig mot Hamas.

Nok ein gong dukka den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina opp på framsidene i media, og nok ein gong vart det viktig for fleire kristne å markere si støtte til Israel. Det merkar fleire israelsorganisasjonar.

– Det vi har opplevd det siste halvannan året har eg ikkje opplevd makan til, seier Dag Øyvind Juliussen som er dagleg leiar for Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (IKAJ) si avdeling i Noreg.

IKAJ har som hovudmål å «stå med Israel i støtte og vennskap». No fortel Juliussen at dei opplever ei mobilisering i Noreg.

På den eine sida ser han eit auke av jødehat og antisemittisme i Noreg, og på den andre sida auka støtte frå kristne som vil støtte Israel.

– Vi har mange hundre nye givarar og vi opplever at kyrkjer spør etter kunnskap og informasjon, seier han og fortel at IKAJ har starta med regionale konferansar. I 2024 hadde dei slike arrangement i samarbeid med over femti kyrkjer.

Det siste halvåret har Juliussen opplevd at organisasjonen når ut til fleire unge enn tidlegare. Han har jobba i organisasjonen sidan 1996, men seier han aldri har opplevd eit slikt engasjement som no.

– Det er eit stort spekter av unge som har opna seg mykje meir enn tidlegare.

Juliussen skildrar ei sterk grasrotrørsle blant israelsvener i Noreg, men at Israel likevel har vore eit ikkje-tema i mange kyrkjer på grunn av mangelen teologisk kunnskap om temaet.

No ser det ut til å endre seg.

Tok avstand frå Israels-tematikk

Då Vårt Land skulle finne ein israelsmøte å dekke, kunne avisa velje mellom tre ulike konferansar i Bergensområdet som var same dag. Valet fall på Jesusfellesskapet.

– Eg synest eigentleg heile greia er litt underleg, fortel Steinar Lofnes (42).

Det er 1. februar og det blafrar i eit banner som ønsker velkommen inn til Jesusfellesskapet, den frikyrkjelege forsamlinga Lofnes er hovudpastor for. Innanfor dørene står kaffikoppane ved stolane og folk med løfta hender i lovsong.

Scena er enkel og moderne, som musikken. Tre ting er spesielt synlege på scena: ein kross, eit bad til dåp og her også; eit israelsflagg og eit noregsflagg.

– Eg har ikkje hatt så veldig bevisst forhold til temaet, seier Lofnes, og legg til at han heller underbevisst har unngått å forhalde seg til israels-tematikken.

---

7. oktober

• Den 7. oktober 2023 vart Israel utsett for det norske myndigheiter har definert som eit terrorangrep frå Hamas, ei palestinsk islamistrøyrsle i Gaza.
• Hamas angreip kibbutzar, tettstader og militærbasar og fyrte av fleire tusen rakettar mot Israel. I tillegg bortførte krigarane fleire hundre gislar frå Israel til Gaza. I Israel vert denne dagen ofte «Svart laurdag» eller «Simchat Torah-massakren».
• Berre timar etter angrepet svarte Israel med eit omfattande luftangrep i Gaza. Den 27. oktober invaderte Israel Gaza og Gaza-krigen er framleis ikkje avslutta. Ved utgangen av mars 2025 hadde FN registrert over 50 000 drepne palestinarar og 110 000 såra, blant desse er mange kvinner og born. Om lag 1,9 millionar (90 prosent av innbyggjarane) er driven på flukt.

---

Skremt vekk av eldre israelsvener

Lofnes skildrar ein kultur blant dei eldre israelsvenene som har brukt mange jødiske symbol og rekvisittar i kyrkjer og i heimane sine. Dette fortel Lofnes at han har opplevd som fjernt.

– Føler du dei eldre i kyrkja har mislykkast med å fortelje kvifor Israel er viktig?

– Eg vil ikkje påstå at eg har noko korrekt blikk på alt, men eg har ei oppleving av at ein generasjon er litt skremt vekk.

Han viser til sin eigen generasjon.

– For det ligg jo eitt eller anna her. Når ein les Bibelen så er jo konteksten Israel og jødane. Tematikken ligg der, og så vert spørsmålet; kva betyr det for notida?

Han fortel at han er på leit etter kva ein skal tru på av dei ulike tinga og kor ein har gått for langt.

– Ein vert sett i ein rar mellomposisjon der du har fokuset i nyheitene, og media og samfunnet generelt og så har du dei eldre og deira fokus. Kor skal ein finne sin plass? spør han.

Hovudpastoren er også podkastvert i den kristenkonservative podkasten Kulturkrigen. Han er ofte tydeleg på kva han meiner, men under dette intervjuet er han meir undrande.

– Eg er i ein prosess sjølv, så dette er meir høgttenking, seier han medan han ler litt.

For han starta denne prosessen då dei flytta inn i bygget for nokre år sidan.

Vart trigga av israelsflagget

I 2023 slo Jesusfellesskapet seg saman med Evangeliekirken, som tidlegare tilhøyrde Maran Ata-rørsla. Jesusfellesskapet var i vekst med mange unge, medan Evangeliekirken sleit med å fylle lokala sine.

Då dei skulle flytte inn, måtte Lofnes forhalde seg til israelsflagget som sto på scena

– I utgangspunktet oppfatta eg det som unaturleg.

Han rynka litt på nasen der han sto og såg på flagget, skulle dei behalde det?

– Det hadde vorte eit veldig tydeleg statement å ta det vekk. Både fordi dei eldre hadde hatt det der, men det hadde også blitt ei markering av at dette vil vi ikkje ha.

Flagget vart dermed verande.

– Det vart ein trygger, då måtte vi finne ut av desse greiene.

Seinare kom 7. oktober 2023 og Lofnes vart sjokkert over det han såg på nyheitene om krigen som braut ut på Gazastripa. Samstundes delte han scene med israelsflagget i kyrkja. Han kjente igjen at han måtte ta stilling.

Etter konferansen og intervjuet har nettsida til Jesusfellesskapet har blitt oppdatert:

«Vi trur at Israel har ein unik plass i Guds frelsesplan og at jødane framleis er Guds utvalde folk.»

Knytt til kristensionisme

Skal ein forstå kvifor Israel er så viktig i ulike kristne miljø, må ein forsøkje å forstå det teologiske aspektet.

– Grunnleggjande sett handlar det om at jødane skal tilbake til «det heilage land», der dei meiner dei har røter, og etablere seg der, seier Erling Rimehaug (78) om kristensionismen sitt utgangspunkt.

I tillegg til å vere tidlegare journalist og redaktør for Vårt Land, har han gjeve ut fleire bøker om tematikken. Han seier israelstøtta i kristne miljø er knytt til kristensionisme, ei rørsle som oppstod på 1700-talet.

Denne tidlege kristensionismen var oppteken av at jødane måtte komme til sitt eige land. Ein tenkte ikkje i politiske banar om ein jødisk stat.

Dette skil seg frå den jødiske sionismen som starta som ei politisk rørsle som oppstod blant jødar i Europa på 1800-talet. Dei ønska ein jødisk stat i Palestina, der jødane har sine røter.

– Dei som vart kristensionistar las profetiar og lovnader i Bibelen og tolka det som at først må jødane komme tilbake til Israel, og då kjem jødane til å vende seg om til Jesus som Messias.

Rimehaug dreg linja vidare til 1800-talet. Då starta John Nelson Darby (1800–1882) ei rørsle som fokuserte på endetid.

– I denne forståinga av endetida måtte jødane tilbake til landet sitt før Jesus kunne komme tilbake.

Etter kvart kom det mange greiner under omgrepet «kristensionisme», men lenge handla det ikkje om politikk, fortel Rimehaug.

Det har endra seg.

Oppfylling av profetiar

I 1948 vart staten Israel oppretta, ei hending som kristensionistane opplevde som ei oppfylling av Guds løfte til Abraham, om at hans etterkomarar skal arve landet. Og av mange profetiar om at jødane som er i eksil skal vende heim til landet sitt, til dømes i Jesaja og Jeremia, fortel Rimehaug.

– Det var mange som opplevde det som ei stor religiøs oppleving.

Dermed vart staten Israel teologisk viktig, og kristensionismen vart politisk.

– Denne kristensionismen var veldig brei i Noreg, mange såg det som viktig å støtte den israelske staten, fortel han om tida etter 1948.

På denne tida anerkjende ikkje nabolanda opprettinga av staten Israel. Dette gjorde at landet var utsett for krig, og i Vesten oppfatta mange Israel som den svake part i Midtausten.

– Så det skjer eit slags skilje når Israel erobrar Vestbreidda i 1967, fortel Rimehaug.

På denne tida viser Israel at dei ikkje lenger er den svake part, men ei stor militær styrke. Rimehaug fortel at erobringa vart ei politisk sak for høgresida i Israel.

– Det er på denne tida kristensionismen vert meir kontroversiell.

Men mange sto framleis med Israel.

– Fleire meinte at det var oppfylling av profetien og Guds vilje at dei skulle erobre Vestbreidda.

Frå å vere breitt forankra i mykje av den norske kristenheita, er det no i dei mindre og særleg lågkyrkjelege miljø Israelsstøtta står sterkast.

Kristkirken i Bergen er ei av desse.

Rekordår for IKAJ

– Det Israels folk opplevde den 7. oktober var eit traume, reaksjonen til folk var endå eit traume. Men Gud har miskunn med dette folket.

Dag Øyvind Juliussen talar på scena i Kristkirken. Helga etter konferansen i Jesusfellesskapet har IKAJ sin regionskonferanse i Kristkirken. IKAJ har merka støtta spesielt godt økonomisk.

– Gåveinntektene i fjor var historisk, gjennom 45 år, fortel Juliussen.

I 2022 hadde IKAJ gåveinntekter på 16,4 millionar og i 2023 kom det over 17,2 millionar. I 2024 hadde organisasjonen rekordår då dei passerte 24 millionar.

Også Med Israel for Fred (MIFF) og Ordet og Israel fortel til Vårt Land at dei har sett ei tydeleg auke i gåver i 2024.

Juliussen meiner dette er kristne som responderer på antisemittisme og på det han meiner er ein urettferdig krig mot Israel der alle nabolanda ønsker å utslette Israel.

Dette har vore kampsak for fleire israelsvener i mange år.

Viktig sak for fleire enn dei eldre

I salen sit Susann Ludvigsen og følgjer med på Juliussen. For ho er ikkje israelsflagget på scena framand.

– For meg har det ikkje vore så stor forskjell før og etter 7. oktober.

På ein trekross bak lovsongsteamet heng ei davidsstjerne laga av små plastblomar.

– Den laga eg etter 7. oktober for å vise mi støtte.

Ludvigsen er mild i stemma når ho snakkar.

– Vil du kalle deg ein israelsven?

Ho nøler litt.

– Altså, israelsven, då høyrest ein fort ut som ein pensjonist, men ja, eg er det.

Ludvigsen meiner det er lett å sjå for seg den eldre garde når ein høyrer omgrepet, og legg til at dei er flinkast til å møte opp på israelsmøte i kyrkja.

Det gjeld også på denne konferansen, men det er fleire unge til stades.

– Eg håpar at det er på veg til å snu, for det er ein viktig sak for langt fleire.

Det er tydeleg at fleire unge på konferansen har eit anna forhold til tematikken enn dei eldre. Når Vårt Land prøver å få intervjue den yngre garde om temaet, er det vanskeleg å få eit ja. Fleire svarar at dei ikkje føler dei kan nok, eller at dei ikkje vil snakke om dette i avisa fordi tematikken er betent.

Men ein er lett å komme i prat med.

Trur Jesus kjem att snart

Etter kvart samlar eit bøneteam seg på scena.

Bak i salen sit David Bollen (32) frå New Zealand. På beina har han fjellsko og på hovudet ein caps.

– Eg trur at om vi ikkje skjønar Israel i desse dagar, så trur eg ikkje vi vil forstå ein einaste ting i det som kjem til å skje framover.

Bollen er både mild og tydeleg når han fortel.

– Eg trur vi lever i dei dagane Jesus kjem igjen, og han kjem igjen for å frelse sitt folk. Og om vi ikkje vel å stå med Israel, men vel å stå i mot dei, så vel vi å stå i mot Gud.

For han starta det på ei reise frå Cape Town til Israel med organisasjonen Ungdom i oppdrag.

– Heile målet var å komme til Jerusalem, men eg gleda meg ikkje. Eg hadde aldri møtt ein jøde, og eg hadde mykje forakt mot Israel på grunn av at media i New Zealand var så kritiske.

Han fortel at han trudde han hadde skjønt alt, men ein tur til Vestbreidda fekk han til å reflektere over kvifor han tenkte som han gjorde.

– Då starta prosessen der eg byrja å nullstille meg. Gud starta å sette folk i livet mitt som kunne undervise meg om landet og folket.

Bollen fortel at det forandra han.

– Og no handlar nesten alt i livet mitt om Israel.

Var skeptisk til Israel

Bollen var i Israel 7. oktober 2023 og fortel at særleg dei to siste åra har prega engasjementet hans for landet.

– Då eg valde å bli igjen der, så tenkte eg at det kanskje vart det siste og viktigaste valet eg tok i livet mitt.

Han følte seg kalla av Gud til å bli igjen i landet.

– Du trur endetida er nær og at det vert avgjerande om ein står med Israel eller ikkje?

– Ja. Eg meiner Israel må ta tilbake landet Gud har gjeve dei.

Bollen fortel at han meiner landegrensene er viktig for Gud og at han er kritisk til korleis Israel vert framstilt i fleire medium.

– Men du trur ikkje at du kan bli for farga av Israels-sida?

– Nei, eg les jo alt av media. Både BBC, norske media som NRK og VG og israelske media.

Kristne erstattar jødane

I dag er langt ifrå alle kristne opptekne av å støtte Israel, tvert om. Fleire kyrkjer er opptekne av å vise si støtte til Palestina. Dei kan ha ulike teologiske grunngjevingar for det.

– Ei sentral tilnærming har vore det som vert kalla erstatningsteologi. På ein måte er det den klassiske kristne teologien som både Den katolske kyrkja og Luther tok med seg, fortel Erling Rimehaug.

Denne teologien sa at etter at Jesus kom, er det gjennom kyrkja lovnadene til Israel vert oppfylt.

– Kyrkja erstatta dermed jødane som det utvalde folket. Etter holocaust tok mange kyrkjer oppgjer med denne teologien. No er det nok meir solidaritet med den svake og frigjeringsteologi som motiverer støtte til palestinarane, seier Rimehaug.

Skeivt mediebilete

– Eg trur ingenting på at Gud har forkasta sitt folk, for han heldt ordet sitt. Han er trufast. Han har eit løfte til jødane.

Tilbake i Kristkirken er Susann Ludvigsen klår på dette temaet.

– Eg meiner nesten ein kan verte frelst gjennom å studere historia til jødane. At dei lever, at dei framleis er eit folk, er eit skikkeleg mirakel.

Ho legg til at antisemittismen har ført jødar tilbake til Israel etter 7. oktober-hendinga. Men ho føler også med palestinarane.

– Eg trur alle israelsvener synest det er tøft og sjå kva som skjer her, for me har jo omsorg for begge sider. Det er menneskeliv på begge sider.

Ludvigsen fortel at ho meiner det er Hamas som har skulda, men fortel at å vere israelsven ikkje betyr å støtte alt Israel gjer.

– Det er mange gongar eg har begynt å grine fordi eg synest det er så trist det som skjer, og sjå dei sivile på begge sider, det er tøft å observere.

Likevel meiner ho at ikkje alt vert formidla riktig i norske medium og at ho saknar å sjå meir frå Israel si side.

– Norske medium er diverre skremmande skeive.

Meir enn politikk

For Ludvigsen er det andelege perspektivet viktig.

– Gud har sagt at Israel skulle få landet sitt tilbake. Det er sterkt at vi har vore vitne til det, at dei fekk landet tilbake. Og det står i Bibelen at dei skal komme frå heile verda tilbake til Israel og det har vi sett.

Ho er litt forsiktig når ho snakkar.

– Jesus kjem frå dei, frelsa kjem frå dei. Satan hatar dei.

Ludvigsen trur dette er meir enn politikk.

– Det er så tydeleg ein åndskamp.

Syv år senere kom en gutt til verden i Drammen: Arne Fjeld. Han vokste opp i en familie på fem. Moren var søndagsskolelærer, faren ikke-troende.

Ved siden av klosterkirken er det en mørkegrønn port. Gjennom den går en liten asfaltert vei, som leder opp til et avlangt, rødt mursteinshus. Her åpner frater Arne Dominique Fjeld døren til det som 90 år senere er hans hjem, St. Dominikus kloster.

Han har milde, imøtekommende øyne og en varm klang i stemmen. Ingenting i dialekten hans røper at han egentlig er fra Drammen. Han sier Majorstuen, ikke Majorstua. Og foreslår med det samme å sitte på benken ute i «solen i haven». 90-åringen er halvveis døv, med ett godt øre igjen.

Gledelig erfaring etter pavens død

Det er litt over én uke siden pave Frans døde.

– Hvordan har den siste uka vært?

– Den har på en måte vært veldig gledelig, svarer frater Fjeld, og legger raskt til:

– Fordi for hundre år siden ville Norge ikke vært interessert i at paven var død. Og pavekirken var et skjellsord. Skjønner du? Og nå er det plutselig sånn at NRK formoder at folk er interessert i å sitte fire timer og se på denne begravelsen.

Han roser statskanalen for å (denne gangen) hente inn kompetente og sentrale katolske kilder for å kommentere begravelses-sendingen, som biskop Fredrik Hansen i Oslo katolske bispedømme, sokneprest i St. Svithun, Pål Bratbak og sokneprest på Hønefoss, Josef Ottersen.

– Det var jo ikke så uventet. Pave Frans hadde vært syk i to måneder, og vært på hospital. Han fortjente å få hvile.

For hundre år siden ville Norge ikke vært interessert i at paven var død. Og pavekirken var et skjellsord

Kalles ikke munk, men ordensbror

Fjeld tilhører altså dominikanerordenen, innen Den katolske kirke, som ble stiftet av St. Dominikus i Toulouse, Frankrike, i år 1215. Helt siden middelalderen har den vært opptatt av å forene tradisjonelt klosterliv med studier og forkynnelse. Det betyr også et liv uten fast inntekt eller eiendom, der man lever av folks gaver, som «tiggermunker».

– Vi pleier ikke å si munk. Vi skiller mellom de som bor ute på landet og dyrker jorda. Det heter kloster, og de brødrene heter munker. Mens de fellesskapene som ble stiftet på 1200-tallet og skulle bo i byen og leve av gaver, det er tiggerordener. Og brødrene kalles fratere, eller ordensbrødre.

– Men du vet, norsk er veldig fattig på katolske gloser. Så for å bli forstått, hender det at man må si noe som ikke er korrekt.

I dag, som alle andre dager, har frater Arne og de andre brødrene startet med morgensang klokken åtte. Hver dag avsluttes med kveldsbønn. Middagen spises i fellesskap klokken 13.30, slik at de kan rekke gjøremål utenfor huset, som sykebesøk, sjelesorgsamtaler eller å holde foredrag.

Alle hverdager klokken 18 åpnes kirken opp til messer.

– Selv om dette ikke er en menighetskirke, føler mange seg seg hjemme her. De kommer til hverdagsmessen, ikke i store flokker, men mellom 10 og 20 hver dag.

Det er brødrenes daglige virke på klosteret som har blitt frater Arnes påle for troen. Broderskapet, messene og sakramentene. Og menneskemøtene.

Men det var ikke gitt at han skulle ende opp her.

Tok avstand fra troen

Som 19-åring var Fjeld soldat i Forsvaret. Der ble han venn med en gjeng kristne sørlendinger.

– Vi begynte å møtes utenfor leiren, hjemme hos en snill mann. Men han tolket Bibelen etter sitt hode, så det ble etter hvert litt underlig. Så for å komme ut av det, mistet jeg troen.

– Du bestemte deg for å miste troen?

– Ja, for å komme ut av det, måtte jeg det.

Mannen de samlet seg hos tok bibelord ut av sin kontekst, og brukte dem etter behov. Selv om det som kom like etter kunne være motstridende, forteller Fjeld.

– Men jeg har ikke lyst til å si noe negativt om ham som person. Han ville jo bare det beste, som tok imot fremmede soldater. Poenget med historien, var at jeg visste at jeg måtte finne tilbake til troen på et eller annet vis.

Fikk privatundervisning av sokneprest

Etter Forsvaret studerte Fjeld til å bli bibliotekar. Han leste om de katolske irene som ikke var fullverdige borgere i England. De hadde ikke stemmerett, og de hørte ikke til den «riktige kirken».

– Jeg fikk stor sympati for Den katolske kirke, og katolikkenes undertrykte situasjon. Så jeg postet et brev til den katolske soknepresten i Drammen, og ba meg selv på undervisning. Og så fikk jeg undervisning av ham privat.

22 år gammel konverterte han til Den katolske kirke.

– Min mor så at det var like logisk som det hun selv hadde lært. Min far la seg ikke opp i det. Så det var ikke noe drama.

Fra Frankrike til Frogner

Etter et par år som bibliotekar i Oslo og København, dro 28 år gamle Fjeld til Frankrike for å bli munk og bo i kloster. Nå ventet et prøveår, novisiat, med flere kandidater som flyttet inn i novisiat-huset, for deretter å siles ut.

Etter åtte dager ble lærlingene ikledd ordensdrakten, som er den samme Fjeld går med i dag. En fotsid, hvit kappe. Og heretter levde han under de samme reglene som alle de andre i det franske klosteret.

Fjeld kom seg gjennom prøveåret, og avla midlertidige klosterløfter, 29 år gammel. Som del av dominikanerordenen ble han bundet til de tre ordensløfter: lydighet, fattigdom og kyskhet. Før klosterløftene kunne avlegges definitivt, ventet tre år med filosofistudier i Frankrike, samtidig som utsilingen fortsatte.

– Jeg tenkte hele veien at dette passer for meg. Og at jeg skal hjem igjen og arbeide i Norge.

Fjeld ble godtatt videre, og men ble værende i Frankrike i fire år til for å studere teologi, før hjemlandet og klosteret på Frogner sto for tur.

---

Frater Arne Dominique Fjeld

• 90 år, fra Drammen.
• Ordensbror, også kalt frater, i prekebrødrene i St. Dominikus kloster i Oslo.
• Utdannet bibliotekar og teolog.
• Avla klosterløftene 30. september i 1963 i Paris. Presteviet 27. august 1967 i Oslo.
• Har vært kapellan i St. Olav og St. Hallvard, Oslo, og sokneprest i Drammen og Arendal.

---

Aldri hørt stemmer

Fjeld har nettopp vist fram klosterkirkens indre. Både tak og gulv er av tre. Og kirkebenkene er malt i falurødt – samme farge som norske bønder maler låvene med. Arkitekturen er ment å gjenspeile den jordnære dominikanerordenen. Men utenfor kirken er Guds natur alt annet enn jordnær – der den omkranser klosteret i full vår-vigør med trær, blomster og busker.

– Har du noen opplevd noen åndelige opplevelser som utpeker seg?

– Nei, ikke annet enn kanskje én gang. Det var i 1960-årene da jeg ba for et bestemt anliggende, og det ble bønnhørt.

– Hva handlet det om?

– Nei, det vil jeg helst holde for meg selv. Men det er det mest håndgripelige jeg har erfart av årsak – virkning. Det kan jo være at Vårherre hadde bestemt at det skulle gå sånn før jeg ba om det, men det er visst det nærmeste. Så, nei, jeg har hverken fått visjoner, eller stemmer, eller noe som helst.

For ham betyr troen å holde for sant det som er åpenbart, forklarer han.

– Jeg ser virkeligheten gjennom troens øyne. Fordi jeg ser denne skaperen bak det hele. Og når det går bra med folk, så tenker jeg at det kan godt være Frelseren hjalp til. Så det blir på en måte et par briller man ser gjennom.

Nei, jeg har hverken fått visjoner, eller stemmer, eller noe som helst

Jordan Peterson-effekten?

– Akkurat nå er det en sånn liten rar tendens, jeg vet ikke om du registrerer det, men det påstås at unge menn – og det har noe med Jordan Peterson å gjøre – de er plutselig mot at allting flyter og vil ha normer.

Interessen for katolisismen i dag er påfallende, mener frater Arne, og viser til at det nylig møtte opp rundt 60 personer da St. Olav domkirke arrangerte troskurs, katekesekurs, for voksne. En del av dem tok også turen innom St. Dominikus.

– Du var jo selv ung mann når du ble katolikk. Ser du noen likhetstrekk, og har du fått brukt din erfaring i møte med disse?

– Det tror jeg. Også er det er rent allment, at det man finner er jo det samme. Nemlig at kristendommen er gammel, og at man har forsøkt å bevare alt det opprinnelige. Man har ikke reformert bort noen ting, bortsett fra avlatshandelen, naturligvis.

Akkurat nå er det en sånn liten rar tendens, jeg vet ikke om du registrerer det, men det påstås at unge menn – og det har noe med Jordan Peterson å gjøre – de er plutselig mot at allting flyter og vil ha normer

Søstrene bedre utdannet enn brødrene

På Katarinahjemmet på Majorstuen, like ved, bor søstrene som er motstykket til brødrene på St. Dominikus. Dominikanerinne-hjemmet ble opprettet i 1928, og huser i dag åtte nonner.

– For tiden har søstrene bedre utdannelser enn oss brødre, sier Fjeld og smiler lunt.

– Søster Else Britt er doktor i både sosiologi og teologi. Og en annen vet du, søster Katarina, har doktorgrad i partikkelfysikk og underviser på OsloMet.

Men selv om søstrene er bedre utdannet enn brødrene, kan de ikke bli prester.

– Hos oss er prestevigselen et sakrament, slik som nattverden. Det skal være vin og hvetebrød – det blir ikke ris selv om du er i Asia. Så vidt vi kjenner til, er ikke kvinner blitt ordinert opp gjennom historien, og derfor ordineres ikke kvinner.

– Det betyr ikke at vi nedvurderer kvinnen og hennes egenskaper, som nevnt – søstrene her i byen presterer bedre enn brødrene for tiden.

Frater Arne forklarer at også ekteskapet mellom mann og kvinne er et sakrament innenfor Den katolske kirke. Men trekker fram at avdøde pave Frans åpnet noen dører.

– Pave Frans fikk jo brynene til å løfte seg, fordi han ville velsigne homofilt samlevende. «Hvis en homofil person søker Gud, hvem er da jeg til å dømme?» Det må man respektere uten å endre sakramentet.

Kravet om sølibat er derimot ikke en del av et sakrament eller trosinnhold, men en praktisk forordning, forteller frateren.

– Der kan kirken endre praksis når alle er enige om at det er mer praktisk.

I stadig utvikling

For noen år siden hadde Peace Research Institute (Prio) et møte på klosteret. Under en presentasjonsrunde sa frater Arne at han nok hadde god greie på jødedommen. Den har alltid interessert ham, blant annet fordi Det gamle testamente er jødenes historie. Men han innrømmet at islam hadde han derimot ikke helt fått taket på.

– Kanskje løsningen er at jeg får meg en muslimsk venn?

Etterpå kom en iraner bort til ham og sa: «I would like to be your muslim friend». Og slik gikk det til at munken og muslimen ble venner.

– Han var interessert i Bibelen, og jeg var interessert i Koranen. Men det blir til at vi snakker mest om Bibelen.

De to holder fortsatt kontakt. Fjeld sendte lykkønskninger da ramadan var over, og fikk kondolanser tilbake da paven døde.

En av mann går ut hoveddøra til klosteret. Han er kledd i dongeribukse, skjorte og en svart, kort jakke. Det ser ut som han skal rekke noe.

– Hvis jeg går i byen og har på meg denne drakten, så snakker folk annerledes til meg enn når jeg går i sånne i sivile klær, som det han har på seg, sier frater Arne og nikker mot ordensbroren, som åpner porten og strener bortover gata.

– Da regner folk med at jeg er medlem av dagens samfunn, og de må ikke belegge sine ord eller forklare meg ting fordi jeg virker middelaldersk.

---

Dominikanerordenen – prekebrødrene

• En av de store tiggerordenene som ble opprettet i høymiddelalderen i Den katolske kirke. Den består av brødre, kontemplative og apostoliske søstre, og legfolk.
• Dominikanerne spilte en viktig rolle i middelalderens Europa. De grunnla flere klostre i Norge på 1200-tallet.
• De forlot Norge under reformasjonen, men kom tilbake etter 400 år. Nå har de vært her i 100 år.
• De ble gjerne kalt «svartebrødre», for over sine hvite ordensdrakter bar de svarte kapper. «Etter at de kom tilbake i 1921, har de langt fra vært et svart-hvitt, men et svært så fargerikt innslag i Den katolske kirkes nærvær i landet», heter det på deres egen nettside.
• Brødrene er bundet av de tre ordensløfter: lydighet, fattigdom, kyskhet. Bønn, korbønn, forkynnelse og sjelesorg blant befolkningen er sentralt.

Kilde: stdominikus.katolsk.no, Store norske leksikon

---

4 raske

• Gud er: Uforanderlig
• Jeg klarer meg ikke uten: Å starte dagen med en kaffe.
• Boken alle må lese: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.
• I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: Akkurat hvilken salme er ikke så viktig, men det må være gregorianske hymner

---

«Boller og brus, Jesus er min rus», «In God We Trust» og korssymboler.

Alkoholen lar de ligge, men feste skal de. Med egen krusselåt og lovsangskonserter.

Nå kan de for andre år på rad melde om rekordtall.

– Mindre press

Latteren sitter løst hos krussepresident i Hordaland, Elisabet Rydland Sæbø (18). Hun har tatt med seg fire venner for å møte Vårt Land på Danielsen videregående skole, en kristen privatskole i Bergen.

Russen har lenge hatt et rykte på seg for både å være ekskluderende og drikke for mye alkohol.

Rydland Sæbø forteller at livet som kristenruss, kjent som krussen, er annerledes.

– Det er nok mindre press, sier hun.

Fest er det likevel. Jonathan Dyvik Haugstvedt (19) forteller at han nylig var våken til kl. 05.30 om morgenen, da han var på krussetreff på Odderøya utenfor Kristiansand, et lite bibelbelte i bibelbeltet.

Der samlet de over 600 unge kristne.

– Fellesskapet som blir bygd når man har moshpit til «Jesus elsker alle barna», er en annen vibe, sier krussepresidenen, Rydland Sæbø.

Og ikke minst danset de til deres helt egen krusselåt, «Fyr Opp».

På scenen sto navn som pinsekjendis Thomas Neteland, gründer av mannsgruppen krigerne, Andreas Kjøndal og nestleder i Ungdom i oppdrag, Ann-Helen Sperrud.

Har egne knuter: En shot med nattverd

Tilbake på Danielsen har Jonathan Dyvik Haugstvedt flaggene til flere land på armene. Det minner han om utvekslingen til USA og tiden som misjonærbarn i Fiji og Papua Ny-Guinea. Der har han selv bodd på et sykehusskip årets kruss samler inn penger til, noe han har ansvar for i krussestyret.

19-åringen drar frem iPhonen sin for å vise en liste over hvilke knuter krussen har. De fniser.

Å rope Jesus hver gang taleren på et møte sier et bestemt ord.

Å drikke en liter vann gjennom et sugerør på ett minutt.

Å be pastoren sin om en shot med nattverd.

– Den er jo kanskje litt på kanten, skyter Eline Aurora Myksvoll (18).

Krussepresident Rydland Sæbø opplever at den ordinære russen har knuter som ofte handler om sex og alkohol.

– Her er det ganske vanlig å tenke «ring på fing før andre ting», på en måte, sier hun.

Nasjonal krusseleder: Rekordår

Line Marie Hverven Engemoen jobber som leder for Krussen gjennom Laget. Hun forteller at de må helt tilbake til 1993 for å finne kull med flere russ. Da hadde de 940 påmeldte, bare 50 flere enn i år.

– Det er gøy å se, sier hun.

– I russekulturen i Norge, er det et stort fokus på hvem som er innenfor og utenfor, sier Hverven Engemoen.

Hun mener krussen står for det motsatte.

– Dømmer ikke

Tilbake i Bergen har Mathias Gripsgård Jørgensen (18) valgt blå dress.

– Fordi jeg liker fargen.

Han vil ikke snakke ned den vanlige russen, men opplever at alkohol er en forutsetning for å være med på leken der. Han forteller at det er mange kristne russ, også noen kruss, som drikker.

– Jeg dømmer dem ikke for det. Gud er glad i deg uansett, sier han, men understreker at han selv holder seg unna alkohol.

På russekortet til Jonathan Dyvik Haugstvedt står det et bibelvers: Kolosserne 3:17. «Og alt dere gjør, i ord og gjerning, skal dere gjøre i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham». I helgen stod han og delte ut boller og vann til fulle russ. Da opplever ofte å få gode samtaler om tro.

Krussepresidenten skyter inn at hun kjenner mange kristne russ som drikker.

– Det kan være vanskelig å forholde seg til dem om de har en slik dobbeltmoral, sier hun. Hun opplever det er rart å møte noen full en dag og på et kristent møte den neste. 18-åringen understreker samtidig at hun også har respekt for at noen velger å feire 13 år med skolegang slik.

– Det er viktig at vi kan ta vare på de som drikker, i stedet for å dømme dem. Pushe i dem litt ekstra vann, sier klassevenninnen hennes, Eline Aurora Myksvoll.

Fellesskap

Det alle de fire Vårt Land møter på den kristne privatskolen peker på, er følelsen av fellesskap de får i krussetiden sin.

– Det har vært mange gode vennskap som har kommet ut av det, sier Jonathan Dyvik Haugstvedt. Han forteller at uansett hvor i landet han skal studere, kjenner han nå noen som bor der.

Krussepresident Rydland Sæbø opplever at krussen har blikket rettet oppover – selv om de også fester.

– Vi vil at folk skal merke at vi er kruss, og se at vi prøver å være salt og lys i en relativ mørk tid hos mange medruss.

Eline Myksvoll skyter inn:

– Man merker fellesskapet. Hun legger til:

– Alle er åpne for å bli kjent med nye og holder seg ikke bare til sine egne.

Familiepartiet KrF har også lansert nye, spisse valgkampsaker: Vi vil gi betydelige skattelettelser per barn, og dagens rigide fordeling av foreldrepermisjon skal erstattes av en ordning der familiene selv bestemmer. Det handler om tillit, og om å sette familien først.

«Nå mener KrF noe», skrev VGs politiske redaktør. «KrF på sitt beste», het det i Subjekt. Men i Emil Erstads kommentar «KrFs tapte moglegheit» i Vårt Land, var dommen langt mer dyster: KrF mangler en gjennomarbeidet og solid retning, hevder han.

Økende oppslutning

Kommentaren fortjener svar. Å trekke så bastante konklusjoner om KrFs strategi og tilstand basert på én enkeltmåling, er metodisk svakt.

For det første: I målingen Erstad viser til ligger nedgangen innenfor feilmarginen, et viktig poeng som ikke nevnes.

For det andre: TV2 målingen samme dag viser en totalt motsatt utvikling, med KrF på 4,6 prosent – godt over sperregrensen.

For det tredje: Trenden og gjennomsnittet av målingene viser faktisk en økende oppslutning for KrF fra april til mai.

Det er en kreativ, men urimelig, lesning

Det er forståelig at man trekker fram målinger man selv har bestilt, og som bekrefter egne analyser. Men, når relevante fakta utelates, svekkes troverdigheten i budskapet.

Stolt av KrFU

På et punkt er jeg hjertens enig med Erstad: KrFU er både modige, tydelige og dyktige. Vi er stolte av KrFU og samarbeidet vi har. Å ha et sterkt og engasjert ungdomsparti er ikke et problem, det er en styrke. Likevel tolker Erstad dette som en svakhet hos moderpartiet. Det er en kreativ, men urimelig, lesning.

Han hevder ungdommene måtte ta ansvar fordi moderpartiet mangler initiativ, og fordi dagens rådgivere ikke evner å lese «KrF-kartet». Kanskje handler det mest om at rådgiverne i dag ikke er de samme som da Erstad selv hadde rollen?

Jeg har tillit til teamet rundt meg. Og jeg mener det er mer redelig å rette kritikken mot oss som faktisk har ansvaret – politikerne og partiledelsen.

KrF fremstår ikke tydeligere og mer uredd på tross av partiets tillitsvalgte, men på grunn av en samlet strategi. KrFU er en tydelig og verdibevisst medspiller i dette arbeidet. KrFs strategi er ikke kuppet. Den er forankret.

Den møter utfordringene i vår tid, bygd på verdier som er for enhver tid.

– Dette er ikke en delvis våpenhvile, det er en fullstendig våpenhvileenighet mellom landene, sier han til Geo News.

Han legger til at direktelinjene mellom den indiske og den pakistanske hæren ble tatt i bruk, og at mer enn 30 land har drevet aktivt diplomati.

Våpenhvilen startet klokka 17 indisk tid, opplyser indiske myndigheter. Videre heter det at sjefen for den pakistanske generalstaben ringte lørdag ettermiddag, og at partene ble enige om å stanse alle angrep.

Trump: USA meglet fram avtale

På sin egen plattform Truth Social skriver Trump at det er utenriksminister Marco Rubio som har ledet samtalene som resulterte i våpenhvilen.

– Etter en lang natt med samtaler ledet av USA, gleder det meg å kunngjøre at India og Pakistan har gått med på en fullstendig og umiddelbar våpenhvile. Gratulerer til begge land med å bruke sunn fornuft og stor intelligens, skriver Trump.

Rubio sier at han og visepresident J.D. Vance har hatt tett kontakt med høytstående embetsfolk på både indisk og pakistansk side, og at det også er enighet om ytterligere samtaler mellom landene.

– De indiske og pakistanske regjeringene skal innlede samtaler om et bredt utvalg saker på nøytralt sted, sier Rubio ifølge Reuters.

Oppblussing etter terrorangrep

Konflikten mellom India og Pakistan blusset opp på ny etter et terrorangrep mot turister i indiskkontrollert Kashmir i slutten av april. 26 mennesker ble drept, de fleste av dem hinduer. India anklaget pakistanske myndigheter for å være involvert, noe Pakistan bestrider.

Siden fulgte trefninger på tvers av den såkalte kontrollinjen i Kashmir, før de to atommaktene gikk til angrep mot hverandres territorier denne uka.

Onsdag gikk India til luftangrep mot flere mål i Pakistan. Torsdag sa India at landet hadde avverget et drone- og rakettangrep fra Pakistan mot mer enn tolv byer og landsbyer, noe Pakistan har nektet for. Begge partene har meldt om at flere sivile er drept.

India har hevdet å ha slått ut luftforsvarssystemer og radarer nær storbyen Lahore, som ligger like ved den indiske grensen. Fredag hevdet India at Pakistan hadde sendt 300–400 droner mot militære mål på mer enn 30 steder langs grensen mellom de to landene. Pakistan har avvist at noe slikt har skjedd.

I sitt første møte med kardinalene som valgte ham, gjorde paven det også klart at han vil følge opp reformene som pave Frans satte i verk for å gjøre Den katolske kirke mer inkluderende og opptatt av dem som er utstøtt eller sitter nederst ved bordet.

Paven siterte forgjengeren flere ganger og fortalte kardinalene at han helt og fullt vil følge opp reformene som ble vedtatt under det andre vatikankonsil, møtene på 1960-tallet som moderniserte kirken.